Luke 14: Rottehalen

14/12/2017

Til tross for at luketittelen vekker knallsterk nostalgi tilbake til 80- og 90- tallets famøse hairstyle-fenomen, er det altså ikke dette vi skal ta et dypdykk i idag. Vi skal heller hilse på isgalten, en representant fra en fiskefamilie som på engelsk meget treffende kalles «rat-tails». På norsk heter de derimot skolester, som makes no sense, men men, det er ikke alt man skal forstå her i livet.

Isgalt knipset på ca 800 m dyp. Foto: MAREANO/Havforskningsinstituttet. Bildet er gjengitt med tillatelse.

 

Skomaker (Andersen) bli ved din lest

Det kan være forvirrende med fiskenavn, fiskefamilier og dets like. Spesielt når enkeltarter innad i en familie eller orden har gitt navn til hele sulamitten. Slik som for vår nye venn isgalten her, så tilhører den altså skolestfamilien, som igjen tilhører torskefiskordenen. Dermed er isgalt både en skolestfisk og en torskefisk, men ikke en skolest (det er en annen art) eller en torsk (åpenbart, du kjenner jo torsken). Den er bare i slekt med nevnte arter. Sånn i tilfelle du synes det var vanskelig å holde tunga rett i munnen der. Uansett det ene eller det andre, så nevner jeg bare henslengt at «isgalt» og «skolest» er uvurderlige arter å kunne i kryssordløsningsøyemed, bestefarssamtaler og lignende julesysler, så det er best du lærer ordene med det samme. Nok om det.

 

Isgalt; rottehale- og skomakerredskapsfamilierepresentant. Bilde: Alexei Orlov. Gjengitt med tillatelse.

 

Selv om isgalten (vitenskapelig navn Macrourus berglax) kanskje ikke ligner så innmari på den lesten skomakerne bruker, så har den unektelig et ganske pussig utseende. Med de svære øynene, den spisse nesa, munnen helt på undersiden av hodet og den lange halen som ender i en spiss og ikke i en halefinne, så ser den faktisk ganske rotteaktig ut. Sånn for å være fisk og hårløs, mener jeg.

 

Delicious

Isgalt er en dypvannsfisk som man gjerne finner nær sjøbunnen der den knasker på reker og andre bunndyr. Normalt er den å finne mellom 300-500 meters dyp, men den kan gå både høyere og lavere og har blitt rapportert å trives helt ned til 2000 meter. Arten er utbredt i de kalde områdene av Nordatlanteren, fra Spitsbergen og nedover norskekysten, og vestover til Færøyene, Island, Grønland og østkysten av Canada.

 

På engelsk kalles isgalt «onion-eyed grenadier». Personlig synes jeg øynene ser mer ut som juveler. Bemerkelsesverdige er de uansett. Foto: JDM Gordon, via Mar-Eco.no. Gjengitt med tillatelse.

 

Ellers kan det nevnes at den kan bli opp til 1,1 meter lang, 25 år gammel og smaker som hummer! Så om du ikke har spist isgalt noengang, så er det bare å hive seg rundt og prøve. Kjøttet er hvitt, fast og fint, og kan wokes og stekes og grilles og alskens moro. Selv om det ikke drives kommersielt fiske av arten i Norge i dag, tas den ofte som bifangst, spesielt under blåkveitefisket, så på en god dag kan du være heldig å finne den fersk i en kjøledisk nær deg.

 

 

 


Denne posten ble skrevet av: Kristine von Krogh


Synes du vi gjør en god jobb? Du kan støtte arbeidet:

50kr 200kr