Luke 17: Naturlig juletrebelysning

17/12/2017

Da jeg var liten gikk jeg alltid i fistel hver gang jeg så en sankthansorm. TENK at et levende dyr kunne lage samme lys som vi måtte ha strøm og knapper og lyspærer til. Sankthansormen, eller ildfluen, er et av ganske få landlevende dyr som produserer lys, og det brukes i all hovedsak for å flørte med andre.
Etterhvert som jeg ble litt eldre (skal holde meg for god til å kategorisere meg selv som voksen), og begynte å lære om livet i havet, begynte jeg å forstå at konseptet lys ikke er så uvanlig som jeg har tenkt. Det kanskje vanligste fenomenet er morild, som alle som har vært i eller ved sjøen en mørk sommernatt antagelig har fått leke med. Morild er kort fortalt det som skjer når enkelte typer alger blir forstyrret. Litt på samme måte som blekksprutene promper ut blekk når noen plager de vil algene sende ut noen små lysglimt, og resultatet er selvlysende vann. Litt sånn som i Avatar. Bare på ekte.

Morild skapt av Noctiluca scintillans i en havn i Belgia. Foto: Hans Hillewaert (CC BY-SA 4.0)

To typer lys

Vi skiller hovedsaklig mellom to typer lys i naturen; Bioluminescence, som er lys produsert av dyret selv, enten vha egne organer, eller vha lysproduserende bakterier i div lommer. Dette kan f.eks sammenlignes med en lyspære. Og fotoluminescence, lys produsert som resultat av såkalt eksitering; en prosess der et foton (lyspartikkel/bølge) kræsjer inn i et lite elektron som sitter og aner fred og ingen fare. Elektronet skvetter til, og kaster fra seg et lite lysglimt på vei “ned” til posisjonen sin igjen.

Lysfontene

Den første gangen jeg virkelig ble introdusert for fenomenet bioluminescence var på feltkurs ute på Espegrend, med Universitetet i Bergen. Vi hadde vært ute på tokt, og da vi kom tilbake møtte vi forsker og lysfantast Jérôme Mallefet, en kar hvis entusiasme får selv Marthas lysfontener til å blekne i forhold. Jérôme hadde vært på fisketur og kommet tilbake med seks levende svarthå (Etmopterus spinax). Svarthåene hadde han gående inne på et helt lystett rom, og da øynene våre hadde vent seg til mangelen på lys kunne man tydelig se seks små, grønne omriss svømme fornøyd omkring i de store karene. Her sto vi altså, i Norge, og så på seks selvlysende hai svømme rundt i ring. Det var, i mangel på et bedre ord, breathtaking.

Svarthå (Etmopterus spinax). Foto: Wikimedia Commons [Public domain]


Veien videre var ganske kort. Jérôme holdt et eksplosivt innlegg om alle de selvlysende dyrene vi finner der ute i den store verden, og ikke minst utenfor kysten vår, og kunne fortelle om alt fra slangestjerner til maneter som svirrer rundt som noen svømmende discokuler.

Faktisk viser det seg at lys som kommunikasjonsmiddel er normen, heller enn unntaket i det våte element. I følge our lord and saviour David Attenborough mener man at så mye som 90% av all kommunikasjon i havet foregår vha lys. Det er ganske mye.
Og det gir jo egentlig mening, når man tenker på hvor vannvittig (hehe) mye hav det er der ute, og hvor tøysete liten del av dette havet som faktisk mottar lys fra sola. Det er bare litt vanskelig å se det selv, når man sitter på café og drikker en eller annen fancy kaffe, mye fordi havet er et ganske fysisk utilgjengelig sted.
Da er det flaks man har dykkere som kan dokumentere det som rører seg rundt i de øverste vannmassene, og ivrige forskere (med litt teknologi på laget) som kan sende roboter ned til de store dypene for å dokumentere alt det vi ikke kan se her på land.

De kanskje mest kjente organismene som holder på med sånt må være dyphavsmarulkene. Disse fantastiske fiskene med litt… annerledes utseende, er kusinene til breiflabben, og bruker en liten fiskestang med lys på enden for å lokke til seg mat. Grunnen til at jeg konsekvent kaller de kusiner er fordi det kun er hoene som har denne dioden i pannen. Hannene er knøttsmå, mangler alt det essensielle for å leve, og har én oppgave i livet, nemlig jakte ned en ho og bite seg fast. Her vokser han seg fast, blir en del av kretsløpet hennes, og… ja..blir en flapsende sædpose. For en liten oppfrisker kan man f.eks ta seg en tur tilbake i marinbiologenes arkiv her…og kikke litt på denne vitenskapelig korrekte saken fra internettet…

En av mine nylig oppdagede store helter er dyphavsdronningen Edith Widder. Widder har vært helt essensiell i utviklingen av det som kaller ikke-påtrengende utforskning; der man lar dyrene komme til seg heller enn å jage etter de med lyskastere og bråkete motorer. En av de kanskje aller kuleste tingene dr. Widder har klart å påvise er at lys ikke bare brukes som kamuflasje, skremsel eller tiltrekking (make eller mat), men også som innbruddsalarm.

Dyphavsmaneten Atolla er et eksempel. Maneten setter i gang et voldsomt lysshow når den blir angrepet. Ikke for å skremme vekk hva nå enn som plager den, men for å lokke til seg noe større og sterkere, som kan spise den som spiser på seg. Er ikke det dritkult så vet ikke jeg.

Atolla og lysshowet den produserer. Foto: Dr. Edith Widder, gjengitt med tillatelse.

Widder var med på å skru sammen installasjonen som til slutt endte opp med å fange den mystiske kjempeblekkspruten på film for første gang. Hvordan de gjorde det kan du se her.

Ellers har man funnet ut at både koraller, krepsdyr, blekksprut, skilpadder og de fleste fisk faktisk bruker lys på ett eller annet vis, og heller enn å bruke masse tid på å skrive det ned på papiret velger jeg heller å anbefale alle å ta en kikk her.
Vil du vite mer er det alltid like gøy å rote rundt på youtube og TED-sidene, men anbefaler også https://nautiluslive.org/videos for de som vil ha mer.


Denne posten ble skrevet av gjesteblogger Pia Ve Dahlen. Pia er en freelance marinbiolog og fridykkerinstruktør med hjerte for formidling. Hun er bosatt i Oslo, men har lopper i blodet og prater om det forunderlige havet i hele landet. I tillegg er Pia er en av initiativtagerne bak Passion for Ocean og iHavet, og bruker all sin tid på å spre det glade budskap om hvor fenomenalt havet er.


Denne posten ble skrevet av: Marinbiologene


Synes du vi gjør en god jobb? Du kan støtte arbeidet:

10kr 20kr 30kr