Luke 20: Rotkreps, hjernevask på sånn passe lavt nivå 

20/12/2016

Når ordet “rur” blir nevnt er kanskje ikke kognitive egenskaper og evnen til å filosofere over egen eksistens det første som dukker opp i folks hoder. De fleste tenker nok enten at noen her har feilstavet ordet “ror”, eller så ser man for seg de små, vulkanformede sakene som skaper lite hydrodynamiske tepper under båten, og som kutter opp føttene dine på svaberget om sommeren.

Men rur er jo så mye mer enn bare det. Som biolog er jeg programforpliktet til å elske alle dyr, men jeg må innrømme at noen organismer fascinerer meg mer enn andre. Det gjorde de også for den kjente rurforskeren Charles Darwin (det er jo åpenbart hans interesse for rur vi kjenner ham fra).  Han viet gode åtte år av livet sitt på å kikke på små krepsdyr som sitter opp ned og vifter med bein og kjempepeniser. Fordi hvorfor ikke.

For rur er kult. De kommer i langt flere former og farger enn vi kanskje tenker oss, og kan ligne på alt fra fluffy dinosaurbein til psykopatiske klovnevaginaer, og fester seg på det meste. Inkludert båter, fjellvegger, selvlysende hai og hval.

Bøyerur (Dosima fascicularis) hører egentlig hjemme i sydligere strøk (og ser egentlig ut som noe tatt fra en skrekkfilm fra verdensrommet), men driver med ujevne mellomrom opp til våre trakter via vær og vind. Foto: Wikimedia Commons. 

Bøyerur (Dosima fascicularis) hører egentlig hjemme i sydligere strøk (og ser egentlig ut som noe tatt fra en skrekkfilm fra verdensrommet), men driver med ujevne mellomrom opp til våre trakter via vær og vind. Foto: Wikimedia Commons.

Og så har vi rotkreps da. Som ikke ligner grisen. Rotkreps kjører sitt eget løp, og tar parasittisme til et nytt nivå.

Slik navnet tilsier baseres rotkrepsens liv på, hold deg fast, røtter. I hvert fall den voksne delen av livet, og da i all hovedsak hunnene. Som ung og lovende larve er nemlig både hanner og hunner relativt like, men i likhet med en del mennesker er det først hunnen som modnes og gjør seg klar til å slå seg ned med hus og barn og Volvo og hva nå dagens samfunn forventer. Da finner de en passende vert, fortrinnsvis et annet krepsdyr, mister beina og sniker seg inn (les: klemmer kroppssaftene sine) gjennom første og beste svakhet i det ellers tykke panseret til vertsorganismen.

Ruren Megabalanus californicus fikk tidligere i år internett til å gå i fistel da folk trodde vi var invadert av aliens. (Kilde) 

Ruren Megabalanus californicus fikk tidligere i år internett til å gå i fistel da folk trodde vi var invadert av aliens. (Kilde)

 

Tøffel

Vel inne i verten, la oss her ta utgangspunkt i en strandkrabbe, begynner produksjonen av et omfattende rotnettverk, vermigon, som brer seg rundt i alle kriker og kroker der rotkrepsen har mulighet for å hente ut næring. For å trekke paralleller til noe vi kjenner fra før kan vi sammenligne det med rotsystemet til et furutre. Og i likheten med furutreet vil også rotkrepsen etter hvert føle på behovet for å produsere en ytre, reproduktiv del. Straks dette interne rotnettverket (også kalt «interna») av parasittiske tråder er modent dannes en «eksterna»; en sekkeformet sak rundt de ytre kjønnsorganene til den nå sterile verten. I furutre-analogien vår vil dette tilsvare stammen og greinene. Eksterna skiller ut feromoner og andre forførende kjemikalier, som et signal til tilfeldig forbipasserende larver av det motsatte kjønn om at det nå er fritt frem for å komme på besøk. De testikkelbaserte larvene gjør nå sitt inntog, og etter å ha funnet seg til rette i en av spermreseptorene på hunnen (sexytime) går han full tøffel. Jeg mener, virkelig tøffel. Her snakker vi ikke om å bare kjøpe smykker, slutte å si imot eller droppe sosiale tilstelninger for å være hjemme med konemor. Rotkrepshannen gir bokstavelig talt opp livet sitt, og «smelter» sammen med hunnen for å leve resten av sitt liv som en spermsekk hun kan bruke når hun føler for det.

Skjematisk tegning av rotkreps, med halve skallet "skrellet av" for å illustrere røttenes gang i krabbekroppen og hvordan det er festet til eksterna. Foto: Rappet fra Brusca & Bruscas 'Invertebrates', og modifisert med artikkelforfatterens superskills  innen grafisk design (paint, red.amn)

Skjematisk tegning av rotkreps, med halve skallet «skrellet av» for å illustrere røttenes gang i krabbekroppen og hvordan det er festet til eksterna. Foto: Rappet fra Brusca & Bruscas ‘Invertebrates’, og modifisert med artikkelforfatterens superskills  innen grafisk design (paint, red.amn)

Her kunne jeg sikkert tillagt disse dyrene noen menneskelige attributter. For eksempel fabulert om at hannen forelsker seg hodestups og gjort det hele til en poetisk, romantisk seanse. Men det skal jeg altså ikke. Dette er snakk om rur. Parasittiske rur som bruker all sin energi på å infisere en annen organismes gastrointestinale trakt. Ikke akkurat Romeo og Juliet. Sammenlignet med all galskap som foregår i det reproduktive kapittelet i dyreverden har faktisk rotkrepsen gått inn for å gjøre det skikkelig, skikkelig kjedelig. Dette er for øvrig ikke noe nytt og innovativt i dyreverden. Hos en del dyphavsmarulker (som lysfisken portrettert i Finding Nemo og som var julekalenderluke i 2013) kan ei hoe ha opptil 17 hanner, eller “spermdonorer”, sittende på seg.

Zombiemamma

Men selv om samspillet mellom hann og hunn ikke nødvendigvis kan sammenlignes er noen romantisk komedie kan allikevel hunnens påvirkning på verten være opphav til filmatisering. Da helst i en litt annen sjanger, for eksempel zombies (noen kan sikkert argumentere om at man blir litt zombie av å se Notting Hill for mange ganger, men det er en diskusjon til et annet forum).

 

En hannlig strandkrabbe (Carcinus maenas) infisert og modifisert av en rotkreps (Sacculina carcini), funnet under vitenskapelig krabbesanking under feltkurs på Lyngheisenteret på Lygra. Foto: Pia Ve Dahlen

En hannlig strandkrabbe (Carcinus maenas) infisert og modifisert av en rotkreps (Sacculina carcini), funnet under vitenskapelig krabbesanking under feltkurs på Lyngheisenteret på Lygra. Foto: Pia Ve Dahlen

Hunnen vikler nemlig ikke sine forførende tråder utelukkende rundt fordøyelsessystemet, men sender også noen følere opp til vertens styringsorgan; hjernen¹.

Kontrollpanelet får nå beskjed om å roe litt ned på vekstraten, og å sende all næring i retning rotkreps, som den nå heldige utvalgte verten tror er utrogn. Så sterkt er dette falske, moderlige instinktet at selv infiserte hannkrabber vil gå rundt og glede seg til å bli mamma. De heldige hannene vil ikke bare steriliseres i kjønnsbytteprosessen, de vil også utvikle hunnlignende trekk, som bredere abdomen (flappen på undersiden), for bedre å ta vare på sin nye leieboer. I tillegg vil verten aktivt gå inn for å vifte friskt vann over rotkrepsen, samt pusse og stelle med den som om den skulle vært en baby. Så kommer tiden i livet alle krabber gleder seg til: nemlig å se sine små svømme av gårde. Dessverre for vertskrabben vil den aldri helt få se sine egne forlate redet, men heller larvene til rotkrepsen. Litt som gjøken?

Verden der altså. For et sted.

 

 

 

 

 

Pia Ve Dahlen er en freelance marinbiolog med hjerte for undervisning og formidling. Hun har base i Oslo, men har lopper i blodet og underviser bl.a i zoologi og marinbiologi ved UiB hver vår. En av pådriverne bak Passion for Ocean, husbiolog hos Kystlotteriet og aspirerende fridykkerinstuktør.

 


¹ Eller hjernene. “Hjernen” hos krepsdyr er et fenomen som i seg selv hadde fortjent en hel side, men kort fortalt har de valgt å fordele kontrollsenteret sitt litt rundt omkring i kroppen. Hvorfor gjøre det lett når man kan gjøre det vanskelig, osv.


Denne posten ble skrevet av: Marinbiologene


Synes du vi gjør en god jobb? Du kan støtte arbeidet:

10kr 20kr 30kr

Legg inn en kommentar