Jeg husker det godt. Første gang jeg så dødmannshånden (Alcyonium digitatum) under vann. Den litt klumpete, veldig oransje og merkelige saken som hadde noe litt skyaktig, bølgete og hvitt rundt seg når man så den på avstand. På feltkurset i marinbiologi lærte vi at dette er en mykkorall. Den gangen så jeg på den uformelige skittenoransje, uunnseelige klumpen med litt bruskaktig konsistens som lå i professorens hånd og trakk lett på skuldrene. Men under vann, på ca 15 meters dyp midt i Oslofjorden, med nesa helt inntil den levende kolonien, er dødmannshånden rett og slett fengslende. Og biologien er egentlig ikke så kjedelig den heller!
Dødmannshånd (eller også kalt dødningehånd) tilhører familien Alcyoniidae, en familie som består av læraktige koralldyr. Hvert eksemplar av dødmannshånd er egentlig en koloni sammensatt av mange, mange små dyr som bor inni et slags felles ytre skjelett. Kolonien danner utposninger som minner om fingre, og disse er bakgrunnen for det makabre navnet. Størrelsen på dødmannshånd varierer en god del, men det er vanlig å finne eksemplarer som er opp til 25 cm høye. De varierer i farge fra hvit, gråhvit til brunaktig og oransj. De små innbyggerene i kolonien, polyppdyrene, er gjennomsiktig hvite, og kan sees som en «sky» eller «pels» rundt det læraktige ytre skjelettet, der de strekker tentakkeldekkede armer ut for å samle mat (plankton) og for å puste. Fristes du til å ta på dem, vil de trekke seg inn i sine små huler, og det kan ta mange timer før de våger seg ut igjen. Det er nok best å la dem være i fred.
Arten er aller vanligst i tempererte strøk, i Nordatlanteren, og i Oslofjorden finnes den omtrent på hver stein, knaus og steinhylle, for ikke å snakke om på vrakdeler, flasker og bildekk… Litt av årsaken til det er at arten har en relativt effektiv strategi for reproduksjon. Dødningehånden spiser og vokser i første halvdel av året, når tilgangen på mat er god. På slutten av sommeren trekker polyppdyrene seg tilbake, og det er tid for mer huslige sysler – som sex. Eller mer nøyaktig: Kolonien bruker oppsamlet energi til å lage kjønnsceller, som deretter sprøytes ut i vannet. Når et egg befruktes i vannmassene dannes det en larve som kan svømme (planulae). Larven kan overleve relativt lenge i vannmassene før den må slå seg ned på et passende underlag (minst 6 måneder). På denne tiden kan den ha nådd langt, og derfor er dødmannshånden spredningsdyktig. Gytingen foregår tidlig på vinteren.
Neste gang du ser den skittenoransje klumpen som er dratt opp på land, eller den litt mer facinerende versjonen under vann, kan du jo også tenke over dette; Kolonien du ser på kan være så mye som 50 år gammel!
«Livet i Oslofjorden» er et samarbeid mellom Marinreparatørene og Marinbiologene.no. Hver fredag fremover publiserer vi bilder tatt av undervannsfotograf Rune Edvin Haldorsen. Sammen ønsker vi deg en god, marin helg!
