I dagens dykk ned i hva Oslofjorden har å by på, skal vi bli bedre kjent med eremittkrepsene. Er de bare ensomme kravlere på bunnen? Og hva er egentlig greia med det sneglehuset?
Eremittkrepsene (Paguridae) tilhører infraorden trollkreps (Anomura) og orden tifotkreps (Dekapoda), dvs. at de er nært beslektet til f.eks kongekrabber og trollhummer. Forkroppen er tradisjonelt «krepsete», med et hardt hudpanser, ti føtter, øyne på stilk (bokstavelig talt) og lange følehorn. Bakroppen derimot, er bløt, uten panser og formet som en spiralsnodd sekk. Den kan være lett å sette tennene i for en sulten marin jeger og eremittkrepsene søker derfor beskyttelse i tomme sneglehus. Etterhvert som krepsen vokser må den bytte hus, hvilket kan være en sårbar tid. Noen ganger finner de ikke et passende sneglehus og tar til takke med tomme bruskorker e.l. de måtte finne på havbunnen.
Tifotkreps
Men altså – ti føtter, sier du? Det er ikke lett å se. For det første er de to fremste bena omdannet til klør, én stor og én liten. Godt med variasjon, si. Den store er en knuseklo, som gjerne brukes til forsvar, og den lille en kutteklo, som brukes til spising. Knusekloen er alltid på høyre side. Eremittkreps er generelt høyreorienterte, viser det seg. Sneglehusene de bor i er også alltid vridd mot høyre. Tilbake til bena; de neste to parene er vanlige føtter som stikker ut av skjellet de bor i og er dem de faktisk bruker til å gå med. Klassisk fotbenyttelse, der altså. De to bakerste fotparene derimot er betydelig reduserte og ligger inne i skjellet og brukes primært til å holde dyret fast inne i huset sitt.
Ensom?
Eremitt kommer fra gresk og betyr eneboer. Selv om den bor alene er den ikke helt ensom. Flere arter inngår i symbiotiske forhold med svamper eller nesledyr. En sjøanemone som f.eks Adamsia carciniopados fester seg på skallet til eremittkrepsen og gir både kamuflasje og beskyttelse til krepsen via nesleceller. Til gjengjeld får den spise avfall fra krepsens måltider.
Et godt tidspunkt å være litt sosial på er under paring. Hannene konkurrerer om hunnene, så når en hann har funnet en hunn han liker, holder han gjerne fast i skallet i hennes og drar henne med seg rundt gjennom paringssesongen. Her skal ingen andre få komme til!
Eremittkreps har kjønnet formering, og som kjent er slikt ikke lett å få til med skallet på. Så når hyrdestunden skal finne sted og begge må ut av skallene sine, er det sårbart og skummelt på mange vis. Men om alt har gått fint og ingen har blitt spist, kryper de etterpå tilbake, hver til sitt, og kravler videre i livet.
«Livet i Oslofjorden» er et samarbeid mellom Marinreparatørene og Marinbiologene.no. Hver fredag fremover publiserer vi bilder tatt av undervannsfotograf Rune Edvin Haldorsen. Sammen ønsker vi deg en god, marin helg!
