I dag skal vi møte den fisken som lever dypest nede i havet av alle fisker vi kjenner til. Den er en eterisk, mystisk liten sak som ser ut til å sveve som et spøkelse der den svømmer gjennom de tunge, sorte vannmassene.
Den hadopelagiske sonen, hovedsakelig bestående av dyphavsgroper, omfatter de dypeste marine habitatene på jorden (6000 – 11000m). Til tross for at man lenge trodde at liv ikke kunne opprettholdes på slike dybder, er det i dag beskrevet over 400 arter som lever der nede – uten sollys, uten fotosyntese og med et trykk fra vannmassene tilsvarende 1000 atmosfærers trykk!
For ganske nøyaktig to år siden returnerte forskere fra The Hadal Ecosystem Studies (svært treffende forkortet ‘HADES’. Humre, humre.) fra sin ekspedisjon til Marianegropen med spennende nyheter. De hadde filmet en nyoppdaget fiskeart på 8143 meters dyp! Og den var litt av et syn. Med hvit og gjennomskinnelig kropp, vingeaktige finner og åleaktig hale, så lignet den en krysning mellom sperm og spøkelse der den fløt av gårde. Ettersom arten ennå ikke har fått noe navn, så kaller vi dem liksågodt spermspøkelser, vi. Litt clickbait må være lov.
Slo tidligere rekorder
Ingen eksemplarer av den nyoppdagede arten ble fanget og brakt til overflaten, så helt sikker kan man jo ikke være – men forskerne tror at spøkelset vårt tilhører ringbukfamilien; de er smale, skjelløse fisker med store hoder, som finnes høyt og lavt og varmt og kaldt over hele verden. I de tropiske havene derimot, lever de kun på veldige dyp. I hver dyphavsgrop man har undersøkt har man funnet egne arter av ringbuker. En annen ringbukart, Pseudoliparis amblystomopsis, holdt faktisk rekorden for dypest levende fisk inntil vår nye venn gjorde sitt inntog. I 2008 ble nemlig en sosial liten gruppe P. amblystomopsis filmet på 7700 meters dyp i Japangropen.
Trykktilpasninger
Det er fysiologiske begrensinger til hvor mye trykk proteiner og andre molekyler i en kropp kan tåle og lenge trodde man derfor at levende organismer på slike dyp ikke kunne eksistere. Men livet finner jo ofte en vei til å tåle det utroligste.
Dypvannsorganismer har strukturelle adapsjoner i makromolekylene sine, i tillegg til høye konsentrasjoner av stabiliseringsmolekyler som trimetylamidoksid (TMAO), som gjør at de kan tåle trykket. Men det er en øvre grense til hvor store mengder en celle tåler av TMAO, så man antar at man ikke vil kunne finne levende fisker særlig dypere enn 8200 meter. Så kanskje spøkelsesspermen vil beholde den nye rekorden sin?
