Når den jakter virker den unnselig, men når den føler seg truet eller vil vise seg frem er den et spektakulært skue. Den fargesprakende og giftige sepiablekkspruten Metasepia pfefferi er dagens julekalenderart!
En unnselig drapmaskin
Metasepia pfefferi lever i Stillehavets tropiske områder, i sand- og mudderområder og er registrert ved dybder fra 3 m og ned til 80-90 m. Kappen (ryggen) kan bli 6-8 cm lang, den har 8 armer med sugekopper i to rekker, og to tentakler som brukes til å fange mat. Tentaklene er glatte, men har sugekopper på de klubbeformede tuppene. Denne blekkspruten holder seg flytende kun i korte perioder og er vanligst å se krabbene på sjøbunnen (unikt blant sepiablekkspruter). Dietten består av fisk og skalldyr, og selv om den lille krabaten ser fryktelig søt ut der den vagger seg over sjøbunnen, er den en slu drapsmaskin som utnytter sin evne til å skifte farge for alt den er verdt. I kamuflasjedrakt sniker den seg inn på byttet før den skyter ut tentaklene for å fange det (se angrepstaktikken i videoen under).
Et nervepirrende, fargesprakende kunstverk
I utgangspunktet er M. pfefferi brun, men når den vil signalisere ovenfor fiender at den er farlig – den er tross alt svært giftig, viser den seg i en fargesprakende symfoni av gult, hvitt, brunt, rødt og lilla. Fargeendringene bølger seg over dyrets overflate og minner egentlig litt om psykedelisk lyskunst (se video under). Biologien bak fargeskiftet er nokså fascinerende. Sepiablekkspruten har organer som kalles kromatoforer. Kromatoforene inneholder ulike pigmenter og det er faktisk muskelsammentrekninger som kontrollerer hvilke pigmenter som vises på blekksprutens overflate. Fargeendringene er altså koblet til blekksprutens nervesystem. Evnen til å skifte farge på denne måten er bakgrunnen for dens engelske navn «flamboyant cuttlefish». Kan vi kanskje kalle den noe så enkelt som fargesprut… eller?
