Luke 1: Kunsten å spise noe(n) større enn seg selv

01/12/2017

 

Du ikke skal bite over mer enn du kan svelge, sies det. Så sant, så sant. Vanligvis, that is. For årets første kalenderluke handler om en som glatt kan ignorere slike velmenende råd, den kan nemlig svelge bytter flere ganger større enn seg selv!

Det er svært sjelden at dagens luke-art blir observert i live, men dette eksemplaret ble fotografert på ca 1200 meters dyp utenfor California, av Monterey Bay Aquairum Research Institute (MBARI), ved hjelp fjernstyrt undervannsfarkost (ROV Doc Ricketts). Bildet er gjengitt med tillatelse.

Navnet skjemmer ingen

Storspiseren har ikke noe kjent norsk navn, men den kalles «sort slughalsfisk» på dansk. Det navnet er såpass dekkende at vi bare fornorsker det hele en bitteliten smule og kaller den Svart slukhalsfisk fra nå av. Det vitenskapelige navnet er Chiasmodon niger, den siste delen betyr «svart» og den første noe sånt som «kryssende tenner». Ettersom den har mørkt skinn og kjeven fylt opp av sylskarpe tenner som peker i vinkel inn mot munnen (og dermed krysser hverandre fra over- og underkjeven), er det ingenting å si på navnelogikken.

Det engelske navnet for Chiasmodontidae -familien er «snaketooth»- fisker. Ikke urimelig. Bildet er modifisert fra Melo (2009)

Til tross for fabelaktig navn og at den finnes i alle de tempererte og tropiske verdenshavene, og at den faktisk er den vanligste fisken i nord-atlanteren, så er det lite trolig at du har hørt eller sett mye til den. Ikke bare er den relativt liten (max 25 cm), men den lever også dypt i de meso- og bathypelagiske sonene (150 – 3900 m). De fleste observasjoner har blitt gjort pga bifangst fra dypvannstrål eller at den flyter død opp til havoverflaten, og inntil nylig hadde den ikke blitt observert i live.
Heldigvis lever vi i spennede tider, for forskningsinstitusjoner som MBARI (som ga oss bildet over) utvikler stadig kulere og bedre fjernstyrte underhavsfarkoster og -roboter som gjør at man kan observere arter i sitt naturlige miljø, selv på utilgjengelige dyp. Yay!

Binge-eating champion

Så, over til spisingen. Slukhalsen kan fortære byttedyr med ti ganger større masse og fire ganger lengre kropp enn den selv! Det tilsvarer at vi skulle spist en voksen elg med gevir og det hele på én gang! Helt sinnsykt. Grunnen til at slukhalsen fikser slike biffer er at kjeven kan hengles av, mens bukskinnet og magesekken er superelastiske og kan utvides til gigantiske proporsjoner slik man blåser opp en ballong. Hvordan den mestrer å overvinne fisker som under andre omstendigheter gladelig ville spist slukhalsen selv, derimot, er et mysterium. Det antas at den spiser litt på slangevis, dvs at den angriper byttet bakfra, hugger det tannfylte gapet sitt over halen dens og biter seg stegvis fremover mens den svelger hele dyret intakt, litt etter litt. Nais.

Noen ganger er øyemålet større enn magemålet, si! Her har en svart slukhalsfisk svelget en fire ganger lengre havgjedde. Ingenting å si på dedikasjonen, mao.

 

Dødssynder

Altså, der nede i det svære, sorte dypet er det ikke nødvendigvis daglig kost å treffe på byttedyr av ønsket konsistens og størrelse. Så når man først kommer over et bytte, kan det derfor lønne seg å være litt fleksibel, if you catch my drift.

Men alas, alt har sine begrensinger. Om byttedyret i magen på slukhalsen er veldig stort, så kan det begynne å dekompostere innen det rekker å bli ordentlig fordøyd. Dekompostering fører til gassdannelse, og siden gass er lettere enn luft, vil slukhalsen stige mot overflaten og dø. Triste greier.
Og håndfaste bevis på at fråtseri faktisk er en dødssynd.

 

 

 


Denne posten ble skrevet av: Kristine von Krogh


Synes du vi gjør en god jobb? Du kan støtte arbeidet:

10kr 20kr 30kr

Legg inn en kommentar