Luke 1: Soltaren Laminaria solidungula

01/12/2015

Laminaria solidungula (Kilde: Seaweeds of Alaska)

Laminaria solidungula (Kilde: Seaweeds of Alaska)

 

Jeg elsker tare! Jeg forstår at enkelte synes jeg er rar når jeg sier at store, gulbrune, ofte litt slimete og glatte ting som vokser på havbunnen er noe av det kuleste jeg vet. De fleste vet jo lite om hvilke fantastiske tilpasninger disse organismene har. I år finnes (endelig!) både de store og de små algene i vår marine julekalender, og Laminaria solidungula er blant de tøffeste av de store. L. solidungula har så vidt oss bekjent ikke noe godt norsk navn, så vi velger like godt å kalle den soltare. For å skjønne hvorfor får du lese videre ;)

Tare er like avhengig av lys som du og jeg er av mat. Fotosyntese gjør den i stand til å «høste» fotoner, altså lys, og lage store karbonrike molekyler (som sukker) som er proppfulle av kjemisk energi. Dette er energi som utnyttes i andre livsviktige fysiologiske prosesser i organismen, som for eksempel i vekst og i reproduksjon. På vinteren er den arktiske havbunnen, der soltaren vokser, fullstendig mørklagt under is og sne, og det er en lang ventetid før sola igjen pøser fotoner ned i vannet. Hva skjer da, når tilgangen på energi kuttes fullstendig? Går soltaren i dvale? Skrur den seg av? Eller dør den kanskje?… Nix. Denne arktiske tarearten gjør faktisk unna mesteparten av veksten på vinteren, under isen, i stummende mørke, – altså i fravær av sollys! Flere har klødd seg i hodet over dette, men løsningen er elegant: Tare kan nemlig lagre de energirike forbindelsene i lang tid. Det blir på en måte som å lade opp et batteri. Den lagrede energien kan utnyttes i perioder der ny energi ikke er tilgjengelig, som på vinteren, under isen, i arktis.

Mørketid på Svalbard (foto: gaffri)

Mørketid på Svalbard. Under isen vokser soltaren!  (foto: gaffri)

Men OK, hva er vitsen med å legge veksten til denne perioden? Hadde det ikke vært greiere å bare guffe på med de energikrevende greiene når lyset, energikilden, faktsik er tilgjengelig?
Vel, lysere tider er også harde tider i arktis. På sommeren er nemlig tilgangen på næringssalter ofte svært begrenset her. Næringssalter fungerer som viktige byggesteiner når alger (akkurat som planter) skal danne nytt vev, – altså vokse. Konkurransen om disse byggesteinene er hard, og det finnes flere strategier for å takle den. Noen algearter er ekstremt effektive og vokser svært fort på våren og sommeren når både energikilden og byggesteinene er til stede. Dette er ofte arter som har begrenset livslengde og som forsvinner på høsten, når næringssaltene i vannet er ferd med å brukes opp og sola blir mindre og mindre synlig. Soltaren er derimot en flerårig art som har tilpasset seg gjennom en annen strategi: Den utnytter den gode næringssalttilgangen på vinteren og bruker energien fra «batteriet» til å bygge opp nytt vev jevnt og trutt, nesten i fravær av konkurranse. En smart tilpasning som de fleste tarearter har. Det fascinerende med soltaren (i hvertfall for en botaniker) er at forbløffende få døgn med lys er nødvendig for å sikre ett års overlevelse. Taren feiter seg rett og slett opp før vinteren og strekker seg bedagelig i lengde fra November til April, før sola igjen skinner midt på himmelen og havet fylles med fotoner.

Når sola titter frem (foto: Trond Kristiansen)

Når sola titter frem (foto: Trond Kristiansen)

Lengden på Laminaria solidungula varierer normalt mellom ca. 50 og 100 cm, og arten er vanlig å finne i arktiske farvann rundt Alaska, Kanada, Grønland og Spitsbergen. Den vokser ofte sammen med andre tarearter, men danner til forskjell fra f.eks sukkertare og stortare ikke tette og skoglignende populasjoner.

Laminaria solidungula (Kilde: Seaweeds of Alaska)

Laminaria solidungula (Kilde: Seaweeds of Alaska)

 


Denne posten ble skrevet av: Guri Sogn Andersen


Synes du vi gjør en god jobb? Du kan støtte arbeidet:

50kr 200kr