Ser du etter inspirasjon til nye juledekorasjoner? …ja, da kan du skjele til Acanthariene. Ørsmå stjerner, som ikke svever på himmelen, men som plankton i havet. Ut ifra deres sol-liknende utseende er det kanskje ikke så rart at acanthariene av enkelte er blitt kalt soldyr1.
Havet gjemmer et stort mangfold av uoppdagede arter. Det finnes estimater2 på at over 90% av artene i havet ennå ikke er oppdaget og beskrevet. En gruppe som er oppdaget, men som det likevel finnes veldig lite kunnskap om er Acanthariene. Disse små marine protistene ble første gang observert i Middelhavet på 1850-tallet (Müller, 1858). Det er senere beskrevet omtrent 150 arter til sammen i alle verdenshav3 og 15 arter i norske farvann.
Acanthariene er mellom 0,05-5 mm i diameter og har et indre skjelett med form som en stjerne. Skjelettet består av stavliknende elementer (spikler) som stråler ut fra sentrum. Acanthariene klassifiseres under radiolariene. Men til forskjell fra de andre radiolariene, som har et indre skjelett av glass (amorf silika), så har acanthariene et skjelett av strontium sulfat (SrSO4) også kalt celestitt. Dette er unikt for acanthariene, dvs. ingen andre kjente marine organismer bygger skjelettet eller skallet sitt av dette mineralet. Strontium sulfat er relativt ustabilt og lett oppløselig i havvannet. Acanthariene dekker derfor hele skjelettet sitt med en tynn membran slik at skjelettet ikke kommer i direkte kontakt med sjøvannet. Men når organismen dør og cellen brytes ned, løses skjelettet opp. Det finnes derfor ingen fossile acantharier i sedimentene (bergartene), og vi mangler dermed informasjon fra den fossile lagrekken om når denne gruppen først oppstod på jorda.
Haeckel, E. 1904. Kunstformen der Natur: Wikimedia
Mange acantharier-arter lever i symbiose med mikroalger, for det meste dinoflagellater eller haptofytter. Et acantharie-individ kan romme fra titalls til flere hundretalls endosymbionter. Antallet øker normalt sett med acanthariens alder, men man vet ikke om symbiontene formerer seg inne i acanthariene eller om acanthariene henter inn nye symbionter utenifra etter hvert som acanthariene vokser. Deres skjøre natur gjør at levende individer lett går i stykker under håvtrekk. Dykking er derfor den foretrukne innsamlingsmetoden. Men dessverre trives acanthariene dårlig i «fangenskap». Det finnes derfor lite informasjon om acantharienes livsstrategi og livssyklus/reproduksjon. Man vet likevel at noen acantharier har et cystestadium hvor skjelettet blir borte og det isteden dannes et frøliknende celestitt-skall rundt cellen. For acanthariene tror man ikke at cystestadiet er en del av et hvilestadium eller en overlevelsesstrategi når miljøet blir ugjestmildt, men heller at cystestadiet er del av reproduksjonssyklusen4. Mineralet strontium sulfat har stor tetthet og cystene synker fort til store dyp. I Middelhavet, Atlanterhavet, Weddelhavet og det Indiske hav er det funnet mer enn 30 cyster pr m3 på 2000 meters vanndyp. Her er det også observert store mengder juvenile former av acantharier. Hypotesen4 er at cystene frigir svermere på store havdyp, noe som gir de juvenile acanthariene gode muligheter til å vokse opp, skjermet fra predatorer og med stor tilgang til mat (næringsstoffer og organisk materiale).
Kilder
1 Soldyr (= sun animalcules) tidligere benyttet navn på Heliozoa og Acantharia: Wever, P., Dumitrica, P., Caulet, J.P., Nigrini, C. og Caridroit, M. (2001). Radiolarians in the Sedimentary Record. 10.1201/9781482283181.
2 Mora C, Tittensor DP, Adl S, Simpson AG og Worm B. How many species are there on Earth and in the ocean? PLoS Biol. 2011;9(8):e1001127. doi:10.1371/journal.pbio.1001127
3 Boltovskoy, Demetrio and Nancy M. Correa. 2010. Acantharia. The Tree of Life Web project http://tolweb.org/Acantharia/2385/2010.09.28
4 Decelle, J. og Not, F., 2015. Acantharia. In: eLS. John Wiley & Sons, Ltd: Chichester. DOI: 10.1002/9780470015902.a0002102.pub2
Denne kalenderluken er skrevet av Jane K. Dolven. Jane er utdannet mikropaleontolog i fra Universitetet i Oslo (2002). Jane jobber som miljørådgiver hos COWI. I tillegg underviser hun ved Universitetet i Sørøst-Norge og har forskningsprosjekter sammen med Universitetet i Oslo gjennom Biologg.no.
