Luke 20: Naturens julegrinch

20/12/2020

Foto: Norith Eckbo

På den ene siden av øya, terroriserer den små søte pingvinbabyer. På den andre siden, er den verdens vakreste. 

Denne luken handler om den stygge kjempepetrellen som ødelegger jula i pingvinkolonien. Men kanskje mest om å se det vakre i alle arter når man forstår naturens vonde sider i en større sammenheng.

Den stygge kjempepetrellen

På en strand i det indiske-sørishavet, midt i en pingvinkoloni, står en gråbrun svær sjøfugl og river ut innvoller fra en slapp fuglekropp full av dun. En måke tripper rundt henne. Hun løfter hodet, svinger opp halen, legger magen ned i søla og strekker ut vingene omkring byttet sitt. Det gule kraftige nebbet er farget rødt av blod og pingvinkjøtt. Øynene hennes ligner en dinosaurs, mens hun vagger rundt som en enorm edderkopp for å skremme vekk andre rovfugler og ikke minst bekymrede pingvinforeldre. Høylytt bråk oppstår et annet sted i pingvinkolonien. Nok en pingvinunge er drept. 

Juletider i en pingvinkoloni betyr nye unger. Men for kongepingvinen, som har en av verdens lengste hekkesykluser på 14 måneder, innebærer denne tiden også mye død. For samtidig som de minste og svakeste av fjorårets unger nå er forlatt av sine foreldre fordi de ikke er sterke nok til å dra avgårde til havet, har livet gått videre i kolonien. Pingvinene har lagt nye egg og nye unger har klekket og fått den første dose fisk av foreldrene sine. De som var fjorårets julegaver til sine foreldre er nå snart mat for sultne kjempepetreller.

Kjempepetrellene er stort sett åtseletere, men jakter også på mindre sjøfugl som forlatte pingvinunger, og plukker med seg fisk og krepsdyr fra havoverflaten. Det finnes to arter kjempepetreller i verden, og de lever kun på den sørlige halvkule: sørkjempepetrellen (Macronectes giganteus) og nordkjempepetrellen (Macronectes halli). På pingvinøya som jeg er på feltarbeid på, hekker sørkjempepetrellen. En upopulær rovfugl på feltstasjonen, som beskrives som en fugl med et stygt utseende som passer dens groteske levesett, hvis du leser sjøfuglboka “Seabirds: A Natural History”. 

Det var også det jeg tenkte, før en naturopplevelse skulle endre alt.

Den vakre kjempepetrellen

Jeg er på vei til en hytte på nordsiden av øya sammen med fire andre biologer for å hjelpe til med å lete etter biller og telle sjøfugl. Turen er ikke lang, men landskapet bærer beina på kryss og tvers, opp og ned tunge fjellrygger og steinete dalsider. 

Etter fire timer, på en forblåst topp, ser vi hytta langt der framme. Vi må bare krysse to lange strender, klatre over et rødt fjell, og ta oss over en iskald elv. Vi beveger oss i en verden som ligner Tolkiens Rohan i Ringenes Herre, bare at her er det ikke blodtørstige orker som lurer bak store steiner eller åsrygger, men majestetiske albatrosser, sinte pels-seler og bråkete sjølelefanter. 

Foto: Norith Eckbo

Ved foten av det røde fjellet, får vi øye på dem. 20-30 kjempepetreller har samlet seg i en skråning. En av dem begynner å løp mot en mindre klynge, mens han utløser et forferdelig skrik, vagger hodet fram og tilbake for å tilsynelatende skremme de andre. Men i stedet for å løpe vekk, samler klyngen seg rundt han, og midt iblant dem strekker han ut hals og et imponerende vingespenn på over to meter. Fra den andre siden kommer neste fugl løpende og knurre-skrikende på samme spektakulære vis for å vise seg fram i fjellsiden. Og sånn fortsetter showet til kjempepetrellene.

Jeg snur meg og får øye på en annen klynge med kjempepetreller litt lenger bort. Et grått og dunete fjes titter fram fra gresset. Her, på den andre siden av øya, ser jeg plutselig hva alt det vonde i pingvinkolonien hjemme har bidratt til av gode ting: en kjempepetrellbaby. Her, ved foten av det røde fjellet, ser jeg ikke lenger kjempepetrellen som en ekkel åtseleter og pingvin-terrorist. Hver gang en ny petrell setter på sprang med et nytt frastøtende skrik, fylles hjernen av dopamin og hodet mitt snur seg mot lyden for å se vakre fugler imponerende hverandre – og meg selv inkludert. 

Foto: Norith Eckbo

Den stygg-vakre kjempepetrellen

Tilbake fra hytteturen, er jeg på plass ved min post i pingvinkolonien for å følge med på pingvinforeldre som er travle med å fore opp julens nye ungekull. Utenfor feltbrakka ligger en kjempepetrell og sover. Vanligvis tar jeg opp kameraet for å ta bilder av fargerike pingviner eller spekkhoggere som kommer helt inn til stranda for å jakte. Denne gangen får en grå og kjedelig petrell min fulle oppmerksomhet. Nede på stranda krangler fire-fem kjempepetreller om en døende pingvinunge. Og det som før så ut som en grotesk edderkopplignende vagging mellom grådige beist, fremstår nå som en grasiøs dans akkompagnert av en uforståelig vakker sang for å sikre mat til sine egne julebarn.

Denne posten ble skrevet av gjesteblogger og biolog Norith Eckbo. Norith har tilbragt to feltsesonger med pingviner i Antarktis og sub-Antarktis. 


Denne posten ble skrevet av: Marinbiologene


Synes du vi gjør en god jobb? Du kan støtte arbeidet:

50kr 200kr