Luke 23: Løsmunnet mareritt

23/12/2015

Av og til kommer man over organismer som er vanskelig å fatte at faktisk eksisterer; Dagens sjarmør kan scanne mørket med sitt eget type lys som ingen andre kan se og hengsle av seg halve hodet for å glefse etter byttedyr. Nice.

Man skal ikke undervurdere effekten av et hyggelig smil. Foto: Tracy T. Sutton. (Deep-Sea Research I 52, 2005) Malacosteus niger.

Man skal ikke undervurdere effekten av et hyggelig smil. Foto: Tracy T. Sutton. (Deep-Sea Research I 52, 2005) Malacosteus niger.

 

Fisken med de spesielle egenskapene har det smått fantastiske norske navnet «Slengkjeft» (Malacosteus niger). Navnet kommer av evnen til å løse ut kjeven fra nakken. Kjeven er svær, ca en fjerdedel av kroppslengden, uten kjevegulv og festet til nakken via hengsler og et tungebenfeste. Ved å slenge kjeften (bokstavelig talt), og løsne hengslene, så kan den få et gap med vinkel på over 120º ( se figuren under). Dette gjør at den kan svelge veldig store bytter i forhold til sin egen kroppsstørrelse. Når den fanger et byttedyr, så smeller kjeften igjen som en rottefelle. De lange bakovervendte tenner i kjeven holder byttet fast, mens flere ekstra sett med tenner i halsen (!) hjelper å holde byttet på vei nedover i svelget. Et ytterligere trekk som gjør svelging av store byttedyr lettere er at de har gjeller som er eksponert utover, noe som gjør at vannet fremdeles kan skylle over dem selv om det skulle være fullt i munnen.

 

Skjematisk figur som viser hvordan slengkjeften slenger med kjeften. Figur: Christopher P. Kenaley. (Biological Journal of the Linnean Society, 2012)

Skjematisk figur som viser hvordan slengkjeften slenger med kjeften. Figur: Christopher P. Kenaley. (Biological Journal of the Linnean Society, 2012) ph: protractor hyoideus

Superpowers

Slengkjeftene lever i alle verdenshavene unntatt Middelhavet, på dyp under 500 m. På slike dyp er det bekmørkt og ofte langt mellom matbitene, derfor er det særdeles fordelaktig å utvikle masse ekstrautstyr som gjør at når man endelig kommer over et byttedyr, så klarer man å fange og spise det. Løskjeve og halstenner er ypperlige egenskaper i så måte.

Men først må man finne byttedyrene, og der har slengkjeftene enda et ess i ermet; de kan nemlig produsere eget lys, såkalt bioluminescens, som gjør at de kan se i sorte vannmassene.

Jeg vet at du som er belest i marinbioblogger og dets like ikke blir videre imponert over en fisk som har bioluminescens, ettersom dette ikke er uvanlig blant dypvannsorganismer. Men det «vanlige» er å produsere blå-grønn bioluminescens, både fordi det har lengst rekkevidde i vann og fordi de fleste akvatiske dyrs øyne er innstilt på å kunne se blått lys. Men, slengkjeften (og et par nærme slektninger) er de eneste fiskene som kan produsere og se rød bioluminescens. Det gir dem i praksis en innebygd lommelykt som de kan snike seg umerket innpå byttedyr med, da det stakkars byttedyret ikke ser annet enn stummende mørke.

Bioluminescensen blir produsert i organer som kalles fotoforer. Slengkjeftene har en stor fotofor for rødt lys under hvert øye og en mindre for grønt lys bak på kinnet. Disse skrur den av og på som den vil, hvilket kan gi assosiasjoner til et trafikklys (Fun fact: dette har gitt fisken det treffende engelske navnet Stoplight Loosejaw). Trolig bruker de disse lysene også til kommunikasjon med artsfrender i forbindelse med formering.

 

Trafikklys; rød fotofor under øynene, grønn bak på kinnet. Rottefella (kjeven) er her pent foldet sammen. Foto: Edith Widder (Ocean Research & Conservation Association, Fort Pierce, FL.)  ph; protractor hyoideus; ch, ceratohy

Trafikklys; rød fotofor under øynene, grønn bak på kinnet. Rottefella (kjeven) er her pent foldet sammen. Foto: Edith Widder (Ocean Research & Conservation Association, Fort Pierce, FL.)  ph; protractor hyoideus; ch, ceratohyal

 

Én ting er å kunne sende ut rødt lys, en helt annen ting er å faktisk kunne se det.  Det røde lyset slengkjeftene produserer har såpass lange bølgelengder at det er på grensen mot infrarødt og det trengs spesielle pigmenter i øynene for å kunne absorbere det. Dette har våre løsmunnede venner løst ved å ha et derivat av klorofyll (du vet, det pigmentet som planter bruker til å kjøre fotosyntesen) i øynene. Ingen vertebrater kan produsere klorofyll, så man tror at de får tak i det ved å spise hoppekreps og inkorporere det i øynene på et vis.

Full størrelse. Foto: Wikipedia Commons

Full størrelse. Foto: Wikimedia Commons

 

Ganske skumle saker, disse slengkjeftene. Jeg tenkte derfor å avslutte med den beroligende opplysningen at de heldigvis ikke blir større enn ca. 25 cm. Phuuu!

 


Denne posten ble skrevet av: Kristine von Krogh


Synes du vi gjør en god jobb? Du kan støtte arbeidet:

50kr 200kr