Det er mørkt under havoverflaten. Lyden du hører er boblene fra din egen pust som kommer ut av ventilen. Der borte, så langt borte at du ennå ikke er blitt redd, ser du en diger skapning komme sigende i vannet. Det armerte hodet er massivt. I skjellene som dekker bakkroppen ser du gjenskinnet av dykkelykta. Den ti meter lange skapningen åpner kjeften, og først nå skulle du ønske at du aldri hadde satt dine ben i en tidsmaskin. Du er reist omtrent 410 millioner år tilbake i tid og skapningen som siger mot deg er en panserhai…
Armer og bein
Panserhaiene var en gruppe fisker med et platepanser av bein som dekket hodet og brystpartiet, mens bakkroppen kunne være dekket med skjell, eller bare naken hud, avhengig av art. De kunne være noen få centimeter lange og opp til ti meter, og de fleste artene var predatorer. Store panserhaier av ordenen Arthrodira var Devontidens store havmonstere.
Panserhaiene var naturhistoriens første fisker med med brystfinner, som regnes for å være forstadiet til våre armer. Brystfinnene gjorde fiskene til relativt gode svømmere, selv om de hadde en tung pansret kropp å drasse på. Individer i slekten Dunkleosteus, kunne bli opp i mot 10 meter lange. De antas å ha hatt en stor utbredelse, ettersom man har funnet fossiler i både Nord-Amerika, Europa og i Marokko.
De var også blant de første virveldyrene med kjever. Kjevene antas å stamme fra de fremste gjellebuene, og det er nettopp disse kjevene som ga panserhaiene sitt monsterlignende utseende. Når en stor panserhai åpnet munnen, beveget den samtidig hodeskjoldet slik at gapet ble større. De fleste av panserhaiene var tannløse, og hos arter med tenner var de lite utviklet i forhold til mer moderne tannstrukturer. Tyggeutstyret var derimot satt sammen av beinplater med skarpe kanter som kunne brukes til å klippe i stykker og knuse uheldige forbipasserende, like fort som du kan si ordet julenøtt.
Hvorfor forsvant de?
Panserhaiene er kjent fra perioden tidlig Silur til slutten av Devon. I Devontiden dominerte de alle akvatiske habitat, i både saltvann og ferskvann, og det var i Devontiden man kunne støte på de aller største artene. Panserhaiene døde ut mot slutten av Devon. En stund trodde man at panserhaiene var ofre for konkurranse med beinfisker og forgjengerne til de moderne haiene, på grunn av de nye artenes antatt overlegne anatomi og mobilitet. I dag tror man at det var de store miljøkatastrofene mot slutten av Devontiden som til slutt tok knekken på havets nøtteknekker.
Denne posten er skrevet av gjesteforfatter Lars Qviller. Lars er en entusiastisk økolog som interesserer seg for det meste som har med biologi å gjøre; livets og naturens historie er intet unntak. Han har i lengre tid jobbet med økologi knyttet til parasitter. Nå jobber han hos Veterinærinstituttet.
