Bak luke 15 finner vi noen som kan endre fasong tilsvarende størrelsesforskjellen mellom et knappenålshode og en appelsin! Og kanskje er det for å unngå å bli spist?
I naturen er størrelse avgjørende for risikoen for å bli spist. Er du for liten er du uinteressant, er du for stor blir det vanskelig å ta deg. Men om en organisme går for å være liten eller stor defineres naturligvis av størrelsen på den som jakter. Da er det en fordel å kunne endre sin egen størrelse basert på hvilken type fare som lurer i nærmiljøet!
Phaeocystis er en svært utbredt algeslekt som finnes i alle havområder. Dette er mikroskopiske algeceller under 10 µm (dvs. 0,001 millimeter), som spiller en viktig rolle som primærprodusenter sammen med annet planteplankton. Planteplankton bruker sollys og næringssalter til å produsere karbon og oksygen, og legger på den måten grunnlaget for alt annet liv i havet. Phaeocystis er mat for flere typer dyreplankton, som igjen er mat for andre dyr høyere oppe i næringskjeden. Karbon fra disse plantecellene kan forsyne både samfunn som lever i de frie vannmassene, og også samfunn i dypet. For blir de ikke spist av dyreplanktonet, vil de til slutt synke ned og bli mat til organismer som lever på havbunnen.
Noe av grunnen til at akkurat Phaeocystis-slekten er så tallrik kan henge sammen med den unike evnen til å forandre størrelse. De er rett og slett marine “shapeshifters”, eller hamløpere på godt norsk. En hamløper er et vesen som ifølge norsk folketro kan opptre i en annen fremtoning enn sin egen, og det er akkurat det disse mikroalgene kan: Fra å flyte rundt som enkeltceller på 4-6 µm, kan de endre form til store cellekolonier på over 30.000 µm. Dette tilsvarer sånn omtrentlig størrelsesforskjellen mellom et knappenålshode og en appelsin!
Denne endringen, fra å opptre som enkeltceller til å gå sammen i store cellekolonier, tror man altså at kan være påvirket av kjemikalier («lukt») fra ulike typer beitere som spiser Phaeocystis til middag. I eksperimentelle forsøk fant nemlig en gruppe forskere ut at når det var flimmerdyr (ciliater) i vannet, opptrådte arten Phaeocystis globosa oftere i kolonier. Flimmerdyr er selv veldig små og spiser på enkeltceller av Phaeocystis, men ikke på kolonier. Hoppekreps spiser også Phaeocystis, men de er større enn flimmerdyr og spiser helst på koloniene. Og når det var kjemikalier fra hoppekreps i vannet så opptrådte Phaeocystis globosa mer som – ja du tenkte riktig – enkeltceller, og ikke kolonier.
Å forandre størrelse er ikke den eneste forsvarsmekanismen denne algeslekten har å rutte med. Enkelte arter skiller ut et kjemisk stoff når de blir beitet på av hoppekreps, og dette signalet luktes (!) av sjøfugl opptil 10 kilometer unna. Sjøfuglen er nemlig på jakt etter hoppekrepsen, og bidrar til å lette beitetrykket for algene. Noen ganger oppstår det svært store mengder av Phaeocystis som bl.a. kan føre til oksygenmangel i vannet og skumdannelse langs strender. Så nå vet du, om du finner skum på stranden, at du egentlig ser en mikroskopisk hamløper.
Denne luken er skrevet av gjesteforfatter Johanna Myrseth Aarflot. Johanna er marin økolog og jobber som forsker på Havforskningsinstituttet. Hun er spesielt opptatt av plankton, bittesmå organismer som transporteres med havstrømmene og danner hovedgrunnlaget for det levende havet.
