Normalt befinner marinbiobloggen seg gjerne litt på siden av rosabloggingen, men i dag, våre kjære venner, er det utseendet som står i fokus.
Kanskje du hadde sett for deg at vi nå skulle snakke om en havfrueaktig sak, men dengang ei, dagens skjønnheter er en slekt av små hoppekreps kalt Sapphirina. Hoppekreps er muligens ikke det første som faller en inn når slike tema skal behandles, men denne slekten har helt spesielle egenskaper. De er bare et par millimeter store og gjennomsiktige, slik at de er så og si umulige å se ved det blotte øyet. Det er klart, du vinner ikke skjønnhetskonkurranser på å ikke synes, selv om det på mange måter må være særdeles praktisk. Men hannene har et triks i ermet, de kan nemlig gå fra å være usynlige i ett øyeblikk, for i det neste å stråle klare som edelstener i farger fra skimrende blått til skinnende gull! På engelsk kalles slekten «sea sapphires» (sjøsafirer) og det navnet er så treffende at vi liksågodt begynner å kalle dem det på norsk også.
Skimrende vakkert
Hvorfor hannene skinner vites ikke, men vi kan jo tippe at det har noe med damer å gjøre. Hvordan de skinner, derimot, vet vi litt mer om. Hemmeligheten ligger i lag av mikroskopiske, heksagonale krystaller separert av cytoplasma inne i cellene i eksoskjelettet. Cytoplasmalagene mellom krystallene er fra ca 50 – 200 nanometer tykke og variasjonen i tykkelse angir hvilken bølgelengde av lys som blir reflektert.
(Det følgende avsnittet blir hardt fysikkpreget, så om du ikke er så glad i denslags, hopp til avsnittet under for mer kaffepausevennlig info.) Mekanismen bak slike strukturelle farger skyldes et fenomen kalt ‘tynn film – interferens‘, der lysbølger reflektert av de øvre og nedre grensene til en tynn film interfererer med hverandre og skaper en ny bølge. Ved enkelte filmtykkelser vil bølgene kunne kansellere hverandre, mens ved andre forsterke hverandre. Avhengig av størrelsen på bølgelengdene (de ulike fargene) vil enkelte farger fremstå sterkere, mens andre dempes. Men ikke nok med det – lyset må treffe krystallene i en spesifikk vinkel for at effekten skal oppstå. Vinkelrett vil kanskje krystallagene reflektere blått lys, mens det ved 30° vinkel vil reflektere lyset forskjøvet mot fiolett (kortere bølgelengder) og ved 45° forskjøvet inn i det ultrafiolette spekteret (og dermed ikke lenger være synlig for våre øyne). Så om sjøsafiren beveger seg aktivt rundt vil en skimmereffekt oppstå, og man har et dyr som er vakkert synlig i ett sekund, for så å være usynlig i det neste.
Havets Harry Potter
Sjøsafirene finnes i den epipelagiske sonen (sollyssonen, ned til ca 200 m dyp) i tropiske og subtropiske hav. Når de opptrer i store mengder tett til havoverflaten, ser havet ut som det blinker i juveler. Men dette er som sagt bare hannene. Hunnene lever et glansløst liv som parasitter inne i salper, som er en type tønneformede, planktoniske kappedyr (tunikater). De har svære øyne sammenlignet med hannene, sikkert for å kunne bedømme hannenes skimmeregenskaper bedre. Store øyne til tross, det høres stusslig ut kontra de kule hannene som fyker rundt som små Harry Pottere i usynlighetskappene sine. Tenk å ha hatt noe slikt selv. Kanskje fremtidens usynlighetsteknologi kan komme fra krystallhuden til dagens vakre små skapninger?
