Black dragonfish er kallenavnet på Idiacanthus atlanticus (fra familien Stomiidae). Siden det ikke finnes noe godt norsk navn på denne arten, kaller vi den liksågodt sort dragefisk, vi også. Navnet er bokstavelig talt uhyre treffende.
Denne smått marerittinduserende fisken finner man i dyp opp til 2000 m i subtropiske og tempererte hav på den sydlige halvkule. Den lever stort sett av andre fisker og migrerer gjerne opp i vannmassende om natten for å jakte. Den sorte kroppen er glatt og skjelløs og gjør at i det mørke vannet er den helt usynlig…
Seksuell dimorfisme
Det er hunnen i denne arten du bør passe deg for når du er på dypdykkingstur. Hun kan bli opp til 53 cm, har slangelignende kropp, imponerende hoggtenner og en lang, kul utvekst på haka med selvlysende tupp. Denne utveksten er et sensorisk organ og tilsvarer torskens skjeggtråd. Den selvlysende tuppen bruker hun til å lure intetanende fisk til å nærme seg henne i den tro at de har funnet seg et lite bytte. Hannen en liten lurv i forhold; bare 5 cm, uten tenner, uten skjeggtråd, mørkebrun og uten så mye som fungerende tarm. Det vil si at han aldri spiser, og trolig ikke lever lenger enn til å reprodusere seg. Stusselige greier.
Selvlysende
Som enhver dypvannsorganisme med respekt for seg selv, har den sorte sjødragen også bioluminisens. Det vil si at den har organer (fotoforer) som kan produsere lys. Disse fotoforene sitter langs hele kroppen, under øynene og i enden av skjeggtråden. Om den føler seg truet kan hele dyret lyse opp!
Foto: http://www.elakiri.com/forum/showthread.php?t=1228988
Ekstrem forvandling
På larvestadiet er det ikke mye som tilsier at de skal vokse opp til å bli fryktinngytende sjødrager, men de er ganske spesielle likevel. Larvene har nemlig noe som kalles Stylophthalmine trekket, som er utviklingen av elliptisk formede øyne situert ytterst på lange periskopiske stilker. Dette gir den utmerket oversikt over situasjonen, så og si. Når larven vokser til, trekkes disse stilkene tilbake og øynene setter seg i øyehulene sine.
