Norges viktigste dyr er ikke elg eller sau, ja ikke engang laks, men hoppekrepsen raudåte.
Raudåte (Calanus finmarchicus) er den dominerende arten av dyreplankton som utgjør bindeleddet mellom alger og fisk. I det sentrale Norskehavet er det beregnet at vekten av raudåte er 200 millioner tonn, 20 ganger mer enn bestanden av vårgytende sild – som for øvrig i stor grad har nettopp raudåte på dietten. Raudåta er med sin 2-3 millimeters kroppslengde som en ørliten hummer, men så er de jo også i (fjern) slekt. Sammen med sine større slektninger ishavsåte (Calanus glacialis) og feitåte (Calanus hyperboreus), er raudåta en nøkkelorganisme for næringskjedene i nordlige havområder. Som navnet antyder, er ishavsåte utbredt først og fremst i de nordligste, periodevis isdekkede havområdene. Også den største av disse, feitåta (6-7 mm), er utpreget polar, mens raudåta dominerer i Norskehavet.
Raudåta er ikke bare avgjørende for fisken, noen mener også at hoppekrepsene er avgjørende både for CO2 og O2 i havet. Argumentet er at når raudåtas forfedre oppsto for anslagsvis 550 millioner år siden, fikk den biologiske karbon-pumpen fart på seg. Mens algene tidligere ble nedbrutt og leverte fra seg det meste av sitt lagrede karbon tilbake til CO2, oppsto det en massiv transport av kompakte, karbonrike «pellets» (hoppekreps-avføring!) som gir en betydelig eksport av karbon til dypet. Siden nedbrytingen av organisk materiale i øvre vannlag dermed avtok kraftig, ble det også mindre forbruk av oksygen. Det høres vilt ut at millimeterstore dyreplankton påvirker klodens karbonbudsjett, men nok en gang må vi huske på at antall kan oppveie beskjeden størrelse.
For å overleve den lange arktiske vinteren danner disse artene store fettlagre og kan bestå av opptil 70 prosent fett tidlig på vinteren. Disse energibombene er hovedrett for arter som lodde, polartorsk og sild samt den tallrike arktiske sjøfuglen alkekonge. Polartorsken står øverst på menyen for sel, som igjen en hovedrett for isbjørn. Ishavsåta og feitåte dominerer i kalde arktiske vannmasser, og når vannet i et område varmes opp, kan de bli erstattet av raudåta. Arktiske arter som er avhengige av fettrik næring, kan da bli erstattet av sørligere arter som kan leve av raudåta, som inneholder mye mindre energi enn de store arktiske artene.
Havet står jo i endringens tegn i disse tider, og varmere hav er dårlig nytt for raudåta og dens større slektninger som synes å være på flyttefot nordover. Det igjen er dårlig nytt for både de som spiser hoppekreps, og de som spiser de som spiser hoppekreps… Egentlig burde vi selv også spise mer hoppekreps, så lenge den høstes bærekraftig. Havets næringskjeder er mer effektive enn landjordas, og raudåta er stinn av akkurat de flerumettede fettsyrene som er så viktige, spesielt i den lange mørketiden i Norge.
Denne posten er skrevet av gjesteforfatter Dag O. Hessen. Dag er professor i biologi ved Universitetet i Oslo. Han har primært jobbet med plankton og næringsnett i ferskvann, men har innsett at marine hoppekreps er utrolig fascinerende! Dag har blant annet studert genomstørrelse i hoppekreps og jobber nå for å få fullsekvensert genomene til raudåta og feitåta.
