Japansk drivtang er en tangart som dukket opp i Norge for 30 år siden og som regnes som et fullverdig medlem av norsk algeflora. Tangen har mange super-egenskaper som gjør den svært god til å spre seg i nye områder. Japansk drivtang har kommet for å bli!
Invaderende drivtang
Japansk drivtang kan lett identifiseres med sine lysebrune flyteblærer som sørger for at busken står oppreist i vannet. Sitt norske navn beskriver den godt, da busken hver høst driver av sted med havstrømmenene. Den hører egentlig hjemme i Kina og Japan, men haiket til Europa på 70-tallet sammen med importerte østers. Den har deretter spredt seg langs kysten av Frankrike, Storbritannia og langs norskekysten opp til Sogn og Fjordane.
Ikke i Nord-Norge?
Japansk drivtang kan antagelig ikke spre seg langs hele kysten vår, da den best trives i badetemperaturer over 15 grader. Forskere antar at japaneren ikke vil komme seg lenger nord enn Helgelandskysten på grunn av at vannet her er for kaldt. Men man vet jo aldri helt med slikt, for arter kan jo mutere og havet blir varmere.
Vår japanske supertang regnes som en invasiv art, det vil si den vurderes som skadelig for nye økosystemer den etablerer seg i. I Norge er den svartelistet sammen med amerikansk hummer. Men det er ikke dokumentert negative økologiske effekter på grunn av japansk drivtang i Norge. Verken at den har endret våre kystøkosystemer eller utkonkurrert våre egne arter.
Strategisk tang
Nå i desember står det bare små brune festestilker på noen centimeter igjen langs kysten, som tålmodig venter på å bli en skikkelig busk igjen når våren kommer. Våre hjemmehørende brunalger som blæretang og sagtang bruker mye energi på å bygge en solid og robust plantekropp, som helst skal vare noen år. Disse tangartene vokser ganske sakte og blir stort sett ikke mer enn 1/2 meter. Men japansk drivtang har en helt annen strategi. Den vokser i rekordfart med engang sollyset er sterkt nok om våren. Da skyter den ut flere tynne grener fra stilken. Busken kan bli opptil 2 meter lang og kan dermed skygge for tangarter som vokser rundt. Den har i tillegg mange små flyteblærer som gjør at busken står oppreist i vannet og flyter i vannskorpa der det er mest sollys. Den har dermed et stort konkurransefortrinn for sollys sammenlignet med blæretang og sagtang.
Om høsten blir japansk drivtang kjønnsmoden. Etter befruktning utvikler det seg mikroskopiske kimplanter som er klare for å bli neste generasjon. Kimplantene er festet på grenene. Når grenene flyter av sted kan kimplantene «hoppe av» når de vil, og slå seg ned på et passende sted. Slik kan denne japaneren spre genene sine langt avgårde fra moderplanten. Dette kan forklare hvorfor japansk drivtang har spredd seg så fort i Europa.
I tillegg mistenker forskere at den kan befrukte seg selv, da en plante produserer både egg og sperm. Dette er også en stor fordel, sammenlignet med for eksempel blæretang som enten er hann- eller hunnplante. Blæretangen må derfor koordinere reproduksjonen med sine naboer.
Kan ikke spises
Veldig mange av våre tang- og tarearter kan spises, men japansk drivtang er dessverre ikke en av dem. I de senere årene har nordmenn blitt svært glad i asiatisk mat og fått øyne opp for alger som kan spises. Mange av våre hjemmehørende alger er næringsrik mat. Vikingene pleide for eksempel å sanke rødalgen søl, som kan tørkes og lagres. Den fungerte ypperlig som en næringsrik tilbehør til middagen gjennom vinteren når det ellers var lite tilgang på frukt og grønt.
