Dagens luke kan kanskje minne om et juletre i januarmåned? Japansk drivtang er en tangart som dukket opp i Norge for 30 år siden og som i dag regnes som et fullverdig medlem av norsk algeflora. Tangen har mange superegenskaper som gjør den svært god til å spre sine gener. Japansk drivtang har kommet for å bli.
Invaderende drivtang
Japansk drivtang (Sargassum muticum) hører egentlig hjemme i Kina og Japan, men haiket til Europa på 70 tallet sammen med importerte østers. Den har deretter spredt seg langs kysten av Frankrike, Storbritannia og langs norskekysten opp til Sogn og Fjordane. Japansk drivtang regnes som en invasiv art, det vil si den vurderes som skadelig for nye økosystemer den etablerer seg i. I Norge er den svartelistet sammen med amerikansk hummer. Men det er ikke dokumentert negative effekter på grunn av japansk drivtang i Norge. Verken at den har endret våre kystøkosystemer eller utkonkurrert våre egne arter. Sitt norske navn beskriver den godt, da busken hver høst driver av sted med havstrømmenene.
Strategisk tang
Japansk drivtang ville gjort seg dårlig som et juletre nå i desember. Nå står det bare små brune (feste)stilker på et par centimeter igjen langs kysten, som venter på å bli en skikkelig busk igjen når våren kommer. Slike festestilker er en lur strategi for å overleve som plante. Våre hjemmehørende brunalger som blæretang og sagtang bruker mye energi på å bygge en solid og robust plantekropp, som helst skal vare noen år. Disse tangartene vokser ganske sakte og blir stort sett ikke mer enn 1/2 meter.
Japansk drivtang har en helt annen strategi. Den vokser i rekordfart med engang sollyset er sterkt nok om våren. Da skyter den ut flere tynne grener fra stilken. Grenene er skjøre og koster ikke mye energi å bygge. Busken kan bli opptil 2 meter lang og kan dermed skygge for tangarter som vokser rundt. Japansk drivtang har i tillegg mange små flyteblærer som gjør at busken står oppreist i vannet og flyter i vannskorpa der det er mest sollys. Den har dermed et stort konkurransefortrinn for sollys sammenlignet med blæretang og sagtang.
Om høsten blir japansk drivtang kjønnsmoden. Etter befruktning utvikler det seg mikroskopiske kimplanter som er klare for å bli neste generasjon. Kimplantene er festet på grenene. Når grenene flyter av sted kan kimplantene «hoppe av» når de vil, og slå seg ned på et passende sted. Slik kan denne japaneren spre genene sine langt avgårde fra moderplanten. Dette kan forklare hvorfor japansk drivtang har spredd seg så fort i Europa. I tillegg mistenker forskere at den kan befrukte seg selv, da en plante produserer både egg og sperm. Dette er også en stor fordel, sammenlignet med for eksempel blæretang som enten er hann- eller hunnplante. Blæretangen må derfor koordinere reproduksjonen med sine naboer.
Ikke i Nord-Norge?
Japansk drivtang kan antagelig ikke spre seg langs hele kysten vår, da den best trives i badetemperaturer over 15 grader. Det er antatt at japaneren ikke vil komme seg lenger nord enn Helgelandskysten på grunn av at vannet her er for kaldt til å reprodusere. Men man vet jo aldri helt, for arter kan jo mutere…
Kan ikke spises
Veldig mange av våre tang- og tarearter kan spises, men japansk drivtang er dessverre ikke en av dem. I de senere årene har nordmenn blitt svært glad i asiatisk mat og fått øyne opp for alger som kan spises. Mange av våre hjemmehørende alger er næringsrik mat. Vikingene pleide for eksempel å sanke rødalgen søl, som kan tørkes og lagres. Den fungerte ypperlig som en næringsrik tilbehør til middagen gjennom vinteren når det ellers var lite tilgang på frukt og grønt.
