Rundt juletider, på den andre siden av verden, brister et eggeskall. Kald luft trekker inn på våte fjærløse vinger, selv om sola er på sitt varmeste. For adeliepingvinene betyr julen kun én ting: pingvinbabyer.
Det hele startet for to måneder siden, da foreldrene kom tilbake fra vinterlivet i Sørishavet. Noen for første gang, andre har fostret opp et titalls med unger i den samme kolonien. Men rutinen er den samme: hannen finner seg en passende reirplass, innreder med småstein og er han heldig får han napp hos hunnpingvinen som han hadde suksess med i fjor. Selve unnfangelsen er en keitete affære. Adéliepingviner har ingen treffsikker penis eller lemmer å hekte seg fast med. Derfor står alt og faller på om hannen klarer å balansere oppå hunnen samtidig som deres kloakkåpninger møtes og han får avlevert sperm.
Etter noen uker legger hunnen to egg og drar sin vei. Foreldreansvaret er nemlig finjustert mellom kjønnene, og siden hun har brukt mye energi på å lage eggene, tar han nå første rugeskift mens hun får spise. Det betyr at adeliehannene må takle å sulte i over 40 dager før partneren deres kommer tilbake. Og det gjør de, to uker senere, med mindre de har blitt spist av spekkhoggere eller sjøleoparder i mellomtiden. Da høres nye lyder i kolonien. Hvert par har nemlig sin egen velkomstsang, en slags bjeffende froskesang med mye vibrator.
Avhengig av hva slags pingvin man er, drar noen hanner direkte ut til havet for å spise så fort hunnen tar over rugingen. Mens andre blir igjen noen få dager og steller med både partneren og reiret, før de så blir for sultne og stikker til havs igjen. To uker senere er han tilbake igjen og klar til å bytte med hunnen. Det hele er et evigvarende langdistanseforhold med kun noen få stunder sammen i kolonien.
Men så skjer det noe. Eggene klekker, små pip blander seg inn mellom pingvinbjeffingen og livet i kolonien endrer seg drastisk. Fra å være late inkuberingsmaskiner, begynner foreldrene å løpe stafett. De første ukene bytter de nesten daglig på å forsvare ungen mot angrep fra sørjoer og jakte krill i havet som de gulper opp i små doser til ungene. Selvom sørjoene tar en del av koloniens unger, er det først og fremst isen som bestemmer om pingvinbabyene overlever eller ikke. Jo mer is rundt kolonien om sommeren, jo lengre må foreldrene traske i langsomt tempo før de kan svømme og jakte hurtig. Det betyr færre turer og mindre mat til ungene. Sommere med lite is og mye krill, derimot, gjør at pingvinene klarer å fostre opp begge de to ungene.
Ukene går og det som i dag er en bitteliten skjelvende klump av dun, skal bli til en feit kjekkas i nymoltet pingvindrakt. I slutten av februar vil de ta sin første tur til havet. Her vil de tilbringe ungdomstiden sin i nærmere seks år før de drar tilbake til kolonien for å finne seg en partner og fostre opp unger selv. Men akkurat nå, der langs kysten av Øst-Antarktis, er de aller fleste pipebyltene mer opptatt av å finne den mykeste posisjonen under deres foreldres varme mager.
Denne posten ble skrevet av gjesteblogger og biolog Norith Eckbo. Norith forsker blant annet på pingviner i Antarktis og har en forkjærlighet for pingvinguano.
