Havmusa, Chimaera monstrosa, er rett og slett en vakker fisk. Denne bruskfisken har et kort kjegleformet hode med store øyne der gullskimrende iriser rammer inn grønne pupiller.
Fiskens kropp er langstrakt (litt som en hai), med en piskformet hale, og de vingelignende brystfinnene får det til å se ut som den flyr når den glir avgårde i det mørke vannet (litt som en skate). I ryggfinnen sitter det en stor pigg, som er giftig, og et aldri så lite stikk fra denne kan forårsake et stygt sår. Kanskje ikke så rart at den er blitt oppkalt etter Chimaera, monsteret som i følge gresk mytologi var satt sammen av flere forskjellige dyrearter og kunne spytte ild…
Havmusa har indre befruktning. I panna har havmushanner en liten kølleformet utvekst (ikke avbildet) som brukes til å holde hunnen fast under akten. Ved basis av bukfinnene sitter et paringsorgan som føres inn i hunnen. En stund etter befruktningen legger hunnen eggene på grunt vann. Eggene ligger da inni en læraktig eggkapsel, som ligner litt på haienes eller skatenes eggkapsler. Eggenes utviklingstid er anslått til 9–12 måneder, men dette er nok i stor grad temperaturavhengig. Havmusa vokser langsomt, og kjønnsmoden alder antas å være 12-14 år. Individene kan nok ihvertfall bli 30 år gamle.
Havmusa er utbredt i nordøst-Atlanteren fra Vest-Afrika til Island samt i Middelhavet. Den er vanlig langs hele norskekysten på 300–500 m dyp. Den lever av bunndyr som reker, krabber, mindre krepsdyr, slangestjerner og muslinger, og større individer tar også annen fisk. De kan bli mer enn én meter lange, men bestandens aldersstruktur og økologi er egentlig ganske dårlig kjent.
Havmusa ble tidligere fisket for å utvinne olje fra leveren. Denne oljen ble mye brukt mot verkende fingre, mot fjesingstikk eller øreverk eller til og med som sårbehandling. Bestanden i Norge regnes for å være tallrik og stabil (Havforskningsinstituttet). Men, som med så mange andre bunnlevende, langsomtvoksende og langlivet fisk kan tråling på dypt vann fort bli en trussel.
