Da Peter Chr. Asbjørnsen i 1853 fikk sjøstjernen Brisinga opp fra Hardangerfjorden var det en sensasjon, og på mange måter opptakten til norsk havforskning.
August 1853 var et høydepunkt i amatørzoologen (og eventyrsamleren) Peter Chr. Asbjørnsens vitenskapelige karriere. Han lyktes da å få en helt ukjent sjøstjerne levende opp fra en loddrett klippevegg på nesten 400 meters dyp i Hardangerfjorden. Den hadde oransjerød skive i midten, elleve lange tynne armer festet til denne, og det største eksemplaret var nesten 70 cm i diameter. Asbjørnsen ga den det vitenskapelige navnet Brisinga endecacnemos, etter Frøyas halssmykke Brisingamenet, som den norrøne guden Loke hadde kastet i havet. På norsk har sjøstjernen fått navnet brisingstjerne.
Da Asbjørnsen rundt 1860 leste den tyske oversettelsen av Darwins hovedverk On the Origin of Species var han raskt ute med å presentere Brisinga som en slags sjøstjernenes «missing link». Og det var flere enn Asbjørnsen som var henrykt over funnet. Sommeren 1869 kom den tyske zoologen og darwinisten Ernst Haeckel til Norge, blant annet for å se om han kunne finne sitt eget eksemplar av Brisinga i Hardangerfjorden, dog uten å lykkes. Senere beskrev han likevel Brisinga i sitt store verk Das Leben in den grössten Meerestiefen.
Selv om Brisinga ikke var noen «missing link» slik Asbjørnsen så for seg, vakte funnet av sjøstjernen stor og berettiget oppsikt i det lille, norske havforskermiljøet. Noen år senere, i 1864, fikk G.O. Sars opp en levende sjølilje fra Lofoten som også ble betraktet som en sensasjon, et slags levende fossil. På mange måter ble disse to funnene starten på norsk havforskning, og de førte sammen med andre funn fra de mørke dyp i norske fjorder til stor internasjonal forskningsaktivitet. Man hadde tidligere antatt at det ikke fantes liv på dypere hav enn 500 – 600 meter.
Du kan lese mer om denne historien og tidlig norsk havforskning i biografien «Kristine Bonnevie- et forskerliv» av Inger Nordal, Dag O. Hessen og Thore Lie (Cappelen Damm 2012)
Dette innlegget er skrevet av gjesteforfatter Dag O. Hessen. Dag er professor i biologi ved Universitetet i Oslo. Han jobber både med limniske og marine økosystemer, for tiden mest med tilførsler av organisk karbon fra land til kyst og fenomenet “coastal darkening”.
