De stjeler. De bråker. Og de plager alle rundt seg. Bak dagens luke finner du en fugl som du ikke vil ha på besøk i julen.
Akkurat nå er jeg på feltarbeid i det sør-indiske havet for å forske på pingviner. Her er fargerike kongepingviner i tusentall, albatrosser som danser, og spekkhoggere som patruljerer bukta på jakt etter unge elefantseler. Men for tiden er det kun én fugl som stjeler all min oppmerksomhet – nemlig slirenebbene.
Det er ingen som forsker på slirenebb her (slirenebb er fugler i familien Chionidae, som lever i Antarktis og øyene rundt). Noe som kan virke rart fordi de har en svært utspekulert og oversett livsstil. Egentlig minner slirenebbene om en kriminell gjeng fra underverdenen i Gotham City, som henger rundt i kolonien og bare gjør bøll. Jeg kan sverge på at hver dag rotter de seg sammen utenfor brakkene våre, og plotter nye ting å ødelegge og stjele. Virker det som. Deres innstilling til livet er enkelt: Alt her er mitt!
Første gang jeg møtte slirenebbene prøvde de å stjele skoen min. Egentlig ganske ambisiøst. Slirenebbene er ikke større enn en liten due, og etter en forgjeves kamp om skoen nøyde de seg med å spise gjørma som hang fast på undersiden. Hoveddietten til slirenebbene er nemlig bæsj. Pingvinbæsj. Sjøløvebæsj. Petrellbæsj. You name it. Er det bæsj, er det slirenebbene sitt.
Noe annet de anser som sitt er maten til pingvinbabyene. Etter en lang og strabasiøs tur langt til havs, flere hundre kilometer unna kolonien og mange dype dykk etter fisk, vagger pingvinforeldrene endelig i land for å mate de forlatte ungene sine. Først må de finne den riktige ungen i mylderet av brune fjærballer på stranda, og deretter gjør de seg klare til å kaste opp maten i gapet til ungen. Men neida. Slirenebbene jobber nemlig i team. I det ungen åpner nebbet kommer en slirenebb flyvende bakfra og dytter ungen overende. Maten faller på bakken og en annen slirenebb snapper maten opp. Alt forgjeves.
Ikke nok med det. Slirenebbene er utrolig nysgjerrige. Legger du fra deg en penn, et ark eller en mobiltelefon, trenger du ikke vente lenge før en slirenebb hakker og prøver ut tingene dine. Og er det lite nok, flyr de avgårde med det. Her om dagen satt en annen forsker en rød bøtte utenfor brakka. Og det virker som om den bøtta er det største som har skjedd i livet til slirenebbene på lenge. Fire dager seinere og de er fortsatt i full fart med å finne ut om bøtta kan spises eller brukes til noe annet.
Slirenebbene er kjent for å være ekstremt møkkete, siden deres diett er så å si møkk, og derfor har de mange bakterier du ikke vil ha – i maten din, i åpne sår og den slags. Og det kan virke som om andre rovfugler unngår å spise slirenebbene. Da er heller pingvin-egg og unger mer fristende. Men av og til skjer det, at en sørjo eller en kjempepetrell dreper en slirenebb. Og da fyker de hvite fjærene hit og dit, og de andre slirenebbene løper og gjemmer seg. Men en kan jo lure på om rovfuglen virkelig var så sulten, eller bare ble drittlei all plagingen fra slirenebbene og gått berserk på en av dem.
Kanskje heldigvis for julegavene dine, så finnes slirenebbene bare her i sub-antarktis og på den antarktiske halvøya. I tillegg er de ikke spesielt gode til å fly, så det skal mye til for at de dukker opp på julebesøk i Norge.
Du kan lære mer om slirenebb hos Store norske leksikon. Og under kan du se en i ferd med å gå løs på kameraet til dagens gjesteforfatter.
Dagens luke er skrevet av Norith Eckbo. Norith er biolog, og jobber til vanlig som politisk seniorrådgiver i Sabima og førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge, men feirer julen med kongepingvinene på Crozet-øyene.
