Havniøyen (Petromyzon marinus) er den største blant våre 4 niøyearter og den finnes spredt langs hele kysten. Selv om den alltid forekommer i fiskebøker, er det ikke en vanlig fisk, men en kjeveløs fisk, en såkalt «rundmunn» i samme klasse som slimålen. Havniøyen lever parasittisk og suger seg fast på byttet sitt. Dette er ofte laks, tosk eller brugde. Havniøyen rasper hull på skinnet til fiskene den haiker med og kan suge blod, kroppsvæske og innvoller. Noen ganger til fisken dør. Den liker også å feste seg på saktesvømmende skapninger og haike med disse, så det hender at badende får seg en ubehagelig overraskelse.
Den vandrer opp i elvene og gyter på våren etter å ha levd noen år i havet. Hunnen lager seg en gytegrop, ofte med en stor stein å henge på i midten, og en eller flere hanner befrukter denne.
Jeg har selv opplevd at flere hanner har sloss så grus og steiner spruter i disse gytegropene. En gang lå jeg selv oppi gropa med kameraet, men de brydde seg heldigvis ikke om meg.
Denne posten er skrevet av gjesteforfatter Rudolf Svensen, avdelingsingeniør ved Stavanger Museum, Avdelingen for naturhistorie. Rudolf har alltid vært lidenskapelig interessert i livet under vann. Og har naboer som mener han anser Breiaviki som en forlengelse av sin egen hage. Her kan han ofte bli observert med lommelykt og dykkerdrakt en sen kveld. Rudolf er en kjent undervannsfotograf i Norge og har en stor bildeportfolie på www.uwphoto.no. Noen av bildene hans kan du se på norske frimerker.
