Luke 23: En stålblå kjempe

23/12/2016

En gang, for en liten evighet siden, da jeg var i ti-årsalderen, leste jeg en absurd tegneserie der en mann fikk en stor blå fisk på kroken. Tydelig forfjamset brøt han ut; “denne har vært utdødd i 60 millioner år”. Den gangen visste jeg ikke at dette var en referanse til en spennende anekdote fra paleontologien.

Fisken i tegneserien var en blåfisk, som tilhører orden kvastfinnefisker, som man inntil 1938 trodde var en utdødd gren av livets tre. Kvastfinnefiskene (Coelacanthiformes) tilhører det vi kaller kjøttfinnefisker (Sarcopterygii). I motsetning til de strålefinnede fiskene, som er de vanligste, har kjøttfinnefiskene kjøttfulle kraftige finner som man antar har evolvert videre til  bein og armer hos landlevende dyr. Kjøtt- og kvastfinnefiskene er med andre ord mindre i slekt med torsk og ørret enn de er med oss mennesker. Vi kjenner i dag til to arter av kvastfinnefisker, og begge disse antas å være sterkt truede. Kvastfinnefiskene er kanskje den mest utryddningstruede taksonomiske orden vi kjenner til.

Selve blåfisken er et underlig skue. Den kan bli to meter lang og veie så mye som 80 kg, og studier av vekstringer i fiskens øreben tyder på at den kan bli nesten 100 år gammel. Med de kjøttfulle finnene og den brede halen får de et nokså klumpete utseende. Blåfisker er opportunistiske jegere som jakter relativt dypt vann, ofte mellom 80 og 200 meters dyp. De kan svømme baklengs, med hodet ned eller med magen opp for å lokalisere sitt bytte og de ser svært godt i dårlig lys. Blåfisken har faktisk den samme reflekterende hinna i øyet som det katter har, tapetum lucidum, som forbedrer øyets lyssensitivitet. De har også muligheten til å redusere stoffskiftet og gå inn i en slags dvale.

Trålerkaptein Hendrik Goosen lot ofte sin venninne Marjorie Courtenay-Latimer som var kurator på museet i East-London i Sør-Afrika, se over fangsten etter zoologiske godbiter. På lille julaften i 1938 tok han som vanlig kontakt etter en fisketur, og denne gangen hadde han lagt spesielt merke til en rar stålblå og stor fisk. Historiske kilder viser at Goosen forsto den potensielle verdien i et slikt funn, og han la en stor innsats i å ikke skade eksemplaret i behandling av fangsten.

Latimer kunne ikke finne noen beskrivelser som passet med denne julegaven fra kaptein Goosen, og forsøkte derfor å kontakte sin venn, Professor James Leonard Brierley Smith. Smith var dessverre på juleferie. I Sør-Afrika er det slik at jul og midtsommer er samme tid, og i mangel av moderne kjøleteknikk så Latimer seg motvillig nødt til å få fisken stoppet ut, noe som medførte enkelte kontroverser rundt funnet de neste tiårene. Da Smith kom tilbake fra ferien gjenkjente han fisken straks som en kvastfinnefisk. Han kalte den nye arten Latimeria chalumnae til ære for Marjorie Courtenay-Latimer og havområdet der den ble funnet. Den utstoppede fisken kan fortsatt ses på museet i East London i Sør-Afrika i dag.

Dette innlegget er skrevet av gjesteblogger Lars Qviller:

Lars er en entusiastisk økolog som interesserer seg for det meste som har med biologi å gjøre; livets og naturens historie er intet unntak. Han har i lengre tid jobbet med økologi knyttet til parasitter. Nå jobber han hos Veterinærinstituttet, med å finne ut hvordan lakselus spres mellom oppdrettsanlegg. Han og en gruppe andre forskere forsøker å finne løsninger for å begrense denne spredningen gjennom forvaltning.


Denne posten ble skrevet av: Marinbiologene


Synes du vi gjør en god jobb? Du kan støtte arbeidet:

10kr 20kr 30kr

Legg inn en kommentar