Luke 20: Den gyldne pungen

20/12/2018

Du har kanskje sett dem under brygger og tauverk i havna- underfundige pølseformede … planter?
Nei, dette er ingen planter! Sjansen er stor for at du betrakter Ciona intestinalis – en art tilhørende en dyregruppe som er nære slektninger av mennesker. Vi kaller dem gjerne sjøpung, tarmsjøpung eller grønnsekkdyr på fint norsk.

En populasjon Ciona intestinalis i all sin prakt. Foto: TuniChor AS, gjengitt med tillatelse.

Tunikater er filtrerende organismer som finnes i marine miljø, representert av både planktoniske og bentiske arter. Ciona intestinalis tilhører Ascidiene, klassen av bentiske tunikater som har begge strategier i livssyklusen sin. Store egg og spermier sprutes ut av de hermafrodittiske voksne og finner hverandre i vannmassene (derav det engelske navnet Sea squirt). Kort tid etter befruktning popper det ut en frittsvømmende larve med kun ett oppdrag i livet: Finne det mest optimale substrat å slå seg ned på.

Denne fasen er høyst fascinerende: Larven er utstyrt med en hjerneliknende struktur slik at den klarer å orientere seg i vannmassene. Når den fester seg til selektert substrat – en stein, bladet på stortaren eller en jolle – så starter metamorfosen der deler av nervesystemet reabsorberes og de mister hjernestrukturen. Dette er et genialt evolusjonært trekk! En metamorfose som reorganiserer vevene til en mer primitiv livsform. Hvorfor investere i et kostbart avansert nervesystem når man uansett skal sitte fast resten av livet? De mer avanserte trekkene som forbinder oss i livets tre forsvinner under metamorfosen. Det er derfor få iøynefallende likheter mellom oss og sjøpungen.

 

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Erobrer av de syv hav

Sjøpungen har hatt stor suksess i å erobre (nesten) alle kystlinjer, noe som rettmessig klassifiserer dem som en invasiv art. Grunnet deres kjærlighet for antropologiske strukturer, som brygger og båter, så har de potensialet til å utkonkurrere lokale bentiske arter ved å overvelde det lokale økosystemet. Et annet problem er begroing på strukturer forbundet med kommersiell kultivering av skjell, noe som har representert store økonomiske tap i blåskjellnæringen.

Helten?

Før de negative økologiske effekter legger skygge over fascinasjonen for disse dyrene, la oss undersøke potensiell nytteverdi. Tunikater er faktisk de eneste dyrene vi vet om som produserer cellulose – det man regner for å være karakteristisk for planter. De kan derfor anvendes som bioetanol-drivstoff. I tillegg har de høyt innhold av marine proteiner og omega-3 som man forsøker å implementere i fiskefôr, et bidrag for å redusere andel importert soya som brukes i laksenæringen. Nettopp det at de effektivt koloniserer kunstige strukturer og alt er del av den lokale fauna, gjør dem til en lett tilgjengelig kilde for marine proteiner og fettsyrer langs de fleste kystlinjer.

Sekkedyr kan tørkes og de ulike vevene sorteres for ulike formål. Foto: Ocean Bergen. Gjengitt med tillatelse.

I likhet med alle høyt adapterbare arter så må vi trå forsiktig i utnyttelsen av sjøpungen til kommersielle formål. Potensialet er allikevel der til å inkludere sjøpungen i visjonen om økt utnyttelse av lavere trofiske arter, og redusere trykket på sårbare terrestrielle områder.  Sjøpungen har riktignok noen dårlige sider, men muligens kan den spille en helterolle i tiden som kommer.

 

Denne luka ble skrevet av gjesteblogger Arna Kazazic. Hun hadde aldri hørt om tunikater, «de likner på kondomer i vannet», sa veilederne hennes. Drømmen var utvikling av bærekraftig fiskefôr, så under masteren ble hun introdusert for disse finurlige skapningene. Disse skulle være med å løse verdensproblemer! Å dykke dypt inn i biologien, speidende etter kompleksitet og forbindelser, det kan lede deg på eventyrlige veier. Arna er utdannet utviklingsbiolog og jobber nå med sebrafisk på Havforskningsinstituttet. Bor med fiskene i havet! 


Denne posten ble skrevet av: Marinbiologene


Synes du vi gjør en god jobb? Du kan støtte arbeidet:

10kr 20kr 30kr