Hvilken organisme har en kroppslengde på 2-3 meter, bredde på 4 cm, lever i mørket på flere tusen meters dyp, i Stillehavet nær «black smokers» og tåler ekstremt høye konsentrasjoner av hydrogensulfid?
Arten er Riftia pachyptila, en organisme som hører til familien Siboglinidae, som vi på norsk kaller for skjeggbærere eller skjeggormer. Organismen lever inni et hardt kitinøst rør som den lager selv. Den har en bløt ende med et fjærlignende legeme som strekkes ut i vannmassene og som på en måte fungerer som lunger – det er her gassutvekslingen skjer. Fjærlegemet er rødt, og fargen kommer av et høyt innhold av komplekse hemoglobiner. Disse spesielle hemoglobinene er i stand til å binde oksygen til tross for svært høye konsentrasjoner av sulfider. I de fleste andre arter vil nemlig sulfidforbindelser hemme bindingen av oksygen til hemoglobinet i blodet, noe som er svært skadelig. Sulfider tas også opp i organismen, noe som for de fleste ville vært giftig, men som håndteres av skjeggbæreren på en elegant måte: En spesiell anretning gjør den nemlig i stand til å utnytte dem.
En stor oppdagelse
For meg har denne arten også en personlig betydning. Da jeg begynte på masterstudiene ved Universitetet i Oslo var vi kun fire studenter som tok kurset «Marinbiologi». Antallet var rekordlavt, men selv om deltagelsen var litt stusselig bød det på en helt spesiell opplevelse for oss som deltok. Deler av forelesningene ble nemlig holdt med oss sittende i en sofa, på et litt slitent kontor, med en av legendene innen havforskning sittende rett ovenfor oss. Og ofte hadde professor John Gray noe viktig å fortelle oss.
Under en av disse samtalene fortalte han om en havbørstemark som lever på mange tusen meters dyp, et dyr uten munn eller fordøyelsessystem!
«Er det ikke fantastisk?!»
Responsen var synkron og storøyd nikking fra sofaen. Han smilte fornøyd og fortsatte.
«Lenge skjønte man ikke hvordan det kunne være mulig… Hvordan kunne en organisme overleve uten lys, uten munn og uten fordøyelsessystem?»
Vi er godt vant med organismer som overlever ved å høste energi fra sollys (fotosyntese), som planter, eller ved å spise – som de fleste dyr… Svaret, fortalte professor Gray med et lurt glimt i øyet, var det en ung student som fant. Til å begynne med var det få som trodde henne, men i dag vet vi at hun hadde rett. Den elegante anretningen ble oppdaget: Det viste seg nemlig at skjeggbæreren som på engelsk kalles «Giant tube worm» lever i symbiose med en bakterie, en bakterie som blant annet utnytter sulfid til produksjon av organiske molekyler. Og de organiske molekylene fungerer som skjeggbærerens næringskilde. Prosessen som foregår inni bakterien kalles kjemosyntese, og den unge studenten var selvfølgelig Colleen Cavanaugh. Oppdagelsen av kjemosyntese er regnet som en av vitenskapens største.
Professor Grays budskap denne dagen var todelt:
- Dyphavet er et spennende uutforsket område med mye facinerende biologi
- Ha tro på deg selv, selv når professorer forteller deg at du tar feil ;-)
