Nisas farlige møte med fiskegarn – håp i ny teknologi

24/03/2019

Hun glider hurtig, grasiøst og uanstrengt gjennom det salte havvannet. Solskinnet glitrer i bølgene i det hun med ett slag av den kraftige halefinnen bryter overflaten, gjør et kjapt blåst, og så forsvinner ned under igjen. Det er verdenen under vann – hennes egen verden – som interesserer henne. Her er det småfisk og blekksprut, og ikke minst favorittene, sei og lodde. Snart oppdager hun en ansamling av feite og fristende skjellkledde godbiter, som sitter der et stykke nedi vannet. Hun setter alle kluter til, og dundrer inn i stimen i full fart. Men akkurat i det hun skal til å sluke byttet krasjer hun inn i en usynlig barriere. Hun skjønner ikke hva som skjer, men vet intuitivt at hun er i fare. Hun vrir og vender på seg og prøver å komme løs. Men forgjeves. Jo mer hun snor seg, jo fastere sitter hun. Snart er hun så inntullet at hun knapt kan bevege seg. Redselen blir overveldende. Fisken hun jakta på er helt glemt. Etter flere minutter med kramper og sakte og smertefull kvelning, gir den vesle nisekroppen opp…

 

En nise tatt som bifangst i ett stormasket garn hales om bord. Bilde: Sergey Krivokhizhin

 

Niser vikler seg inn i fiskegarn

Denne litt dramatiserte innledningen beskriver den ublide skjebnen som dessverre møter mange uheldige niser når de uforvarende svømmer inn i og setter seg fast i fiskegarn. Våre beregninger viser at det her i Norge dør i gjennomsnitt mellom to til tre tusen niser på denne måten hvert år. Dette kalles bifangst, fordi fiskegarnene som tar nisene egentlig er tilsiktet andre fangstarter. Vi vet ikke helt hvordan slik bifangst skjer. Nisene bruker både syn og ekkolokasjon til å orientere seg og jakte under vann, men dette er tydeligvis ikke alltid nok til å oppdage fiskegarnene. Det kan hende at de bare setter fast en brystfinne, eller at de svømmer med høy fart inn i garnet, river opp noen masker sånn at de kommer seg delvis, men ikke helt gjennom, og deretter vikler seg mer og mer inn. Hvordan de setter seg fast er uvisst, men vi vet at det skjer, for når fiskeren haler garnet om bord i fiskebåten, så henger den døde nisekroppen fremdeles fast, og må ofte vikles løs av fiskeren.

Nisa er en kystnær hval, så utbredelsen overlapper i stor grad med vanlige fiskeområder. I Norge er det spesielt små fiskebåter som fisker med bunngarn etter torsk, sei og breiflabb som tar mye nise. Disse fiskene kan bli ganske store, så derfor brukes det også garn med stor maskevidde når man fisker etter dem. Selv om nisa er en liten hval, så har den lettere for å sette seg fast i stormaskete garn. Dette er sannsynligvis en del av forklaringen på hvorfor nisene er så utsatt akkurat i disse fiskeriene.

 

Nærbilde av en sjarmerende nise. Bilde: Ecomare/Sytske Dijksen (Wikimedia Commons)

 

Selv om nisene langs Norskekysten er svært tallrike er bifangstene så mange og hyppige at vi mener at dagens bifangstnivå sannsynligvis ikke er bærekraftig. Tvert imot har bifangst av nise et reelt potensial til å redusere nisebestanden kraftig. Bifangst av nise fører også til økonomiske tap for fiskerne, fordi nisene ofte skader garnene når de kjemper for å komme seg løs, og fordi et fiskegarn som en nise ruller seg inn i fisker dårligere enn et utstrakt garn. Hvis dagens bifangstnivå opprettholdes i de neste årene, kan det også få større økonomiske konsekvenser for fiskeri-Norge. USA har vedtatt et nytt regelverk som bestemmer at de kun kjøper fisk fra nasjoner som har et dokumentert lavt nivå av bifangster av sjøpattedyr.

 

Akustiske alarmer gir håp

Heldigvis finnes det håp. Såkalte akustiske alarmer kan monteres på fiskegarnene, og konfigureres til å sende ut høyfrekvente lyder som virker frastøtende på nisene. Siden nisene bruker ekkolokalisering under vann, så har de også fysiologiske tilpasninger som gjør at de hører svært godt i et bestemt frekvensområde. De akustiske alarmene utnytter dette ved å sende ut «ping» med en frekvens i akkurat dette området – rundt 100kHz. Disse pingene er ikke hørbare for verken folk eller fisk, så de virker bare på akkurat de dyrene de skal virke på. Man vet ikke om pingene forstyrrer nisenes ekkolokasjon eller om nisene opplever fysisk ubehag på grunn av lydene, men ett er sikkert: nisene trekker seg unna aktive «pingere».

Internasjonalt er slike akustiske alarmer ansett som det beste tiltaket mot bifangst av nise. Eksperimenter i Danmark, Nederland og USA har vist at bruk av pingere på fiskegarn reduserer bifangsten med 80 til 100%. Havforskningsinstituttet har siden 2016 hatt et pågående forsøk med akustiske alarmer, for å teste ut om de kan fungere som et avbøtende tiltak for bifangst i norske fiskerier. Først og fremst ønsker vi å påvise om de faktisk virker frastøtende på våre «norske» niser. Foreløpige resultater fra Havforskningsinstituttets feltforsøk er svært lovende. Bruk av pingere på torskegarn ga 70% reduksjon i bifangst, og bruk av pingere på breiflabbgarn ga 100% reduksjon i bifangst. Men det er også viktig å teste ut de rent praktiske forholdene rundt bruk av pingere – vikler de seg inn i garnene? Går de fint gjennom garnhaleren? Passer de med øvrig utstyr om bord? Hvor lenge varer batteriene? Påvirker de fangst av andre arter? Og så videre. Hvis bruk av pingere skal være et plausibelt og gjennomførbart tiltak, så må de være minimalt inngripende i fiskerens gjøremål. Ideelt sett monteres de på fiskegarnene i starten av sesongen, og så kan man «glemme dem» helt til sesongen er over og man tar garnene på land. Hvis pingerne er så gode og effektive som vi håper kan målrettet bruk av pingere være det tiltaket vi trenger til å redusere bifangsten til godt innenfor bærekraftige nivåer. På denne måten kan vi ta vare på nisebestanden langs norskekysten.

 

Forfatterens egen illustrasjon som viser hvordan de akustiske alarmene står på garnlenka og skremmer bort nisene som kommer for nært.

 

Nisa (Phocoena phocoena) er en liten hval i nisefamilien, Phocoenidae. Du lese mer om niser og akustiske alarmer på Havforskningsinstituttet sine sider og i Fiskeribladet.

Denne posten ble skrevet av gjesteblogger André Moan. André er fra et sted langt, langt nord i vårt langstrakte land, som passende nok heter Torsken. Etter mye torsking i Torsken har han nå havnet i Oslo, der han er doktorgradsstipendiat hos Havforskningsinstituttet/Universitetet i Oslo. Doktorgraden hans handler om bifangst av nise og kysttsel, og avbøtende tiltak mot bifangst. De to villeste hobbyene til André er havpadling og rollespill (ja, helt sant!). Og selv om du ikke kan se det på ham, snakker han flytende kinesisk, og han var kinesisklærer på VGS før han begynte med doktorgraden.


Denne posten ble skrevet av: Marinbiologene


Synes du vi gjør en god jobb? Du kan støtte arbeidet:

50kr 200kr