Bak dagens luke finner vi verdens styggeste dyr. Etter at «blobfish» vant kåringen til Ugly Animal Preservation Society har bilder av denne lite tiltalende fisken gått sin seiersgang på nettet. Men har «blubbefisken» vært utsatt for en svertekampanje? Er den egentlig så stygg?
Foto: Kerryn Parkinson, fra uglyanimalsoc.com
Psychrolutes marcidus, vi velger å kalle den blubbefisk på norsk, er en dyphavsfisk som finnes på dyp mellom 600 og 1200 meter sør for Australia. Den hører til paddeulkefamilien, «fatheads» på engelsk, som du også kan finne i norske farvann. Det er fisk med padde-aktig hode som er stort i forhold til resten av kroppen. Det latinske navnet på familien, Psychrolutidae, kommer av «å ta et kaldt bad». Kanskje gjenspeiler det at fiskene finnes på kaldt dyphavsvann. Eller, at den første som fikk en blubbefisk i garnet følte for å ta et kaldt bad?
Dyphavet er et røft miljø med veldig høyt trykk og lite mat. Mange dyphavsfisk mangler svømmeblære, et organ som brukes til å regulere oppdrift, men som ville eksplodert under så høyt trykk. I stedet har blubbefisken en geléaktig kroppsmasse, med litt lavere tetthet enn sjøvann. Dette gjør at den kan flyte fredfullt over havbunnen uten å bruke mye energi. Den har ikke særlig til muskler, eller skjellet for den saks skyld, som også er lurt for å spare energi i det sparsommelige dyphavet.
Blubbefisken er altså godt tilpasset miljøet sitt. Men på land er det lite som holder den geléaktige kroppen på plass. Det er spesielt et bilde av en sammensunken blubbefisk med tilsynelatende potetnese, og en gul parasitt hengende ut av munnen, som har gitt arten sitt dårlige rykte (se øverst). Men en blubbefisk i sitt rette element, det er noe annet! Uheldigvis er det ikke så lett å observere en fisk i sitt rette element på 1000 meters dyp, så vi vet veldig lite om blubbefisken. Men bilder av andre arter i samme slekt som blubbefisken viser at de faktisk er ganske søte.
Blubbefisken er ikke spiselig. Likevel er den regnet som truet, fordi den ofte havner som bifangst i bunntråler. Vi fisker stadig mer i dyphavet, siden det er mindre fisk igjen i de tradisjonelle fiskeområdene langs kysten. Bunntråling er regnet som en problematisk fangstmetode, siden man får med seg mye mer enn den arten man er ute etter. Blubbefisken kan altså bli utryddet bare fordi den er på feil sted til feil tid. Men hvem skal tale blubbefiskens sak?
Det er dessverre slik at det er mye vanskeligere å få støtte til å bevare en «stygg art» enn en «søt art». Det er en grunn til at det er en panda i logoen til WWF, og ikke en hammerhai, selv om begge er regnet som utrydningstrua. Det er nettopp dette Ugly Animal Preservation Society vil rette søkelys mot: det er viktig å ta vare på trua arter, også de som vi ikke synes er så søte eller sjarmerende. De har nemlig like mye egen-verdi og kan spille viktige roller i økosystemet. Dette støtter vi i Marinbiologenene opp om, så Heia blubbefisken!
