Hva i all verden er en geoduck spør du kanskje? Vel, det er verdens største gravende musling! Det latinske navnet hinter om en meget generøs snabel. På norsk kalles den elefantsnabelskjell.
Elefantsnabelen i sanden
Foto: (C) Washington Department of Fish and Wildlife. Used with permission.
Geoduck (som uttales goo-ee-duck og betyr ‘grav dypere’ på et urbefolkningsspråk) eller elefantsnabelskjell er et ganske eksotisk dyr for oss i Norge. Den lever sitt liv i gjørma langs vestkysten av USA og Canada. Dette er faktisk verdens største gravende musling. [Verdens største musling vet vi jo er kjempemuslingen som Kristina skrev om i 2016 red.anm]. Selve skjellet på elefantsnabelskjellet blir ikke så veldig stort – opp mot 20 cm i lengden, men «snabelen» (som kalles siphon på fagspråket) kan bli opp mot 1 meter lang! Siden elefantsnabelskjellet graver seg svært dypt ned i sanden, er den nødt til å ha en lang snabel som kan stikke opp av sanden for å fange mat og skille ut vann og sand fra kroppen. Snabelen kan ikke trekkes inn i skjellet ved for eksempel fare, så det lurt å grave seg dypt ned for å skjerme seg fra sultne sjødyr.
«Elefanten i rommet»
Det er en «elefant i rommet»! Og elefanten er at vi alle tenker det samme om hva elefantsnabelskjellet ligner på..men vi må oppføre oss profesjonelt ovenfor vår nye marine venn. Den har nemlig flere kule egenskaper.
Elefantsnabelskjellet kan bli svært gammel, ja opp mot 180 år. [Men det er ikke på langt nær så gammel som verdens eldste dyr kuskjellet som Kristine skrev om i 2015 red anm.] Man kan telle antall ringer på skjellet og bestemme alder på hvert individ. Amerikanske forskere bruker faktisk skjellet til å kartlegge klimaets utvikling over tid, akkurat som årringer hos tre. Elefantsnabelskjellet kan dermed gi oss verdifull kunnskap om klimaendringer i Stillehavet og hjelpe oss å identifisere en trend i stigende sjøtemperatur de siste århundrene. (Her kan du lese mer.)
Postludium: Grav dypere – og du vil garantert finne noe rart
Jeg hadde aldri hørt om elefantsnabelskjell før jeg leste en utrolig fin bok kalt «The highest tide» av Jim Lynch som jeg fikk av Kristine [også kjent fra julekalenderen red.anm]. Den handler om en gutt med stor interesse for livet i fjæra. Et avsnitt fra boka lyder som dette: «When we got back to my house with one geoduck, […] and eight butter clams...» tenkte jeg «hva i all verden kom de hjem med? En geologisk and?» Jeg måtte grave litt på internett etter «geoduck». Og fikk meg en god latter av hva jeg så.
