Dagens luke er virkelig et mareritt fra dypet. Navnet alene er nok til å spre frykt selv blandt de modigste av oss. I tillegg har den evne til å forvandle seg fra en søt svevende ballong til plutselig å ligne en potensiell krysning av en gardin og en kaktus. Og ikke minst har dagens luke skapt terror og angst … hos taksonomer! Vi snakker om Vampyroteuthis infernalis , eller på norsk: «Vampyrblekkspruten (fra helvete)».
Et taksonomisk mareritt
Vampyrblekkspruten er teknisk sett verken en tiarmet blekksprut eller en vampyr. Vi vet lite om livet til vampyrblekkspruten, til tross for at den ble oppdaget allerede i 1903 av den tyske marinbiologen George Chung. Funnet var starten på et taksonomisk mareritt. Først ble monsteret fra dypet klassifisert som en åttearmet blekksprut. Men klassifiseringen ble senere endret til tiarmet blekksprut (squid på engelsk) da man oppdaget at den hadde to uttrekkbare tynne tentakler, nesten som en tiarmet blekksprut. Men så måtte forskerne tenke seg om en gang til, og har nå kommet frem til at det er en cephalopod (gresk for blekksprut), men i sin helt egen orden: Vampyromorphida.
Mange millioner år gammel
Vampyrblekkspruten er den eneste kjente nålevende arten i ordenen Vampyromorphida. Fossiler av vampyrblekksprut er funnet datert 200 millioner år tilbake i tid. Dette betyr at den har eksistert i havet lenge før cephalapoder utviklet seg til de mer moderne åttearmede og tiarmede blekksprutene.
Lever nesten som en vampyr
Vampyrblekkspruten lever ensomt nede i havmørket (på dyp ned til 900 meter) i tropiske og tempererte hav. Den blir rundt 30 cm lang og finnes i vampyrfargene fløyelssvart til lyserød. På hodet har den to hudfolder som den bruker til å svømme med. Øynene er rød eller blå, avhengig av hvordan lyset treffer. Ut fra den geleaktige kroppen henger de åtte armene sammen i en «hudkappe». Forskere har ganske nylig funnet ut hva vampyrblekkspruten faktisk lever av. Under kappen gjemmer den sine to uttrekkbare trådlignende tentakler som den bruker til å fange maten sin med. Disse bruker den til å samle dødt materiale som synker ned fra de øvre vannmassene (marin snø eller detritus). Langs tentaklene sitter små klebrige hår hvor partikler av dødt materiale fester seg. For å spise trekker vampyrblekkspruten tentaklene inn under kappen og skraper av maten inne i hulrommet nær munnen. (Det er ingen rapporterte observasjoner av blodsugende aktivitet under kappen). Denne passive måten å fange mat på er en tilpasning til livet i det mørke dypet.
Vampyrblekkspruten lever et rolig liv med få predatorer rundt, men har noen kule forsvarsmekanismer, for eksempel vrenge seg med innsiden ut. Dette får den til å se større og farligere ut, og antakelig mindre appetittvekkende.
Passer godt inn i sitt miljø
Når alt kommer til alt er vampyrblekkspruten helt fredelig og ganske søt, og lever sitt liv langt unna menneskene. Denne levende fossilen har overlevd millioner av år og er perfekt tilpasset sitt liv i dyphavet. Med få fiender og en unik måte å skaffe seg mat på er den et godt eksempel på vakker evolusjon og naturlig seleksjon. Det eneste stedet hvor den ser ut til å ha vanskeligheter med å passe inn, er visst hvor den hører hjemme i menneskenes taksonomiske system.
Lær mer om vampyrblekkspruten her:
Denne bloggposten er skrevet av gjesteforfatter Nicholas Currie. Litt om han:
Nicholas Currie is an eager and enthusiastic armchair scientist whose credentials consist of being a serial bookworm and an expert cloud spotter (in his own opinion). He is originally from Great Britain but now resides in Oslo, Norway (better clouds, less rain) and he prides himself on being able to find something intriguing about most topics.
