Stortare er en stor brunalge som finnes langs hele Norges kyst. Som de fleste andre tarearter, vokser stortaren på fjell, stein, og andre harde og ru overflater (som for eksempel vrakrester). Festeorganet er en kraftig, rotlignende struktur (kalt hapter), og denne brer seg utover underlaget og sørger for et stadig bedre feste, i takt med at resten av algen strekker seg i høyden. Stortaren kan bli høyere enn de fleste av oss, og individer på opptil 2 meter er ikke uvanlig. Stilken (kalt stipes) er rund og lang, og hvis man kapper et tverrsnitt av den kan man se årringer, tilsynelatende like dem man finner hos trær. På toppen av stilken duver et digert hjerteformet blad (kalt lamina) i takt med bølgene, og stadige bevegelser fører til at dette bladet etterhvert flikes opp i tuppen.
Overflaten av stortarens stilk er ru, og her vokser en rekke dyr og alger tett i tett. Denne mikroskogen langs tarens stilk legger til rette for at også bittesmå snegl, krepsdyr og andre bevegelige smådyr trives godt i stortareskogen. De siste årene har dessuten både tang og tare fått økt oppmerksomhet også som vertskap for hele økosystem av iboende mikroorganismer, et samspill som man bare så vidt har begynt å forstå betydningen av (se f.eks. Marit Bjorbækmos innlegg fra 2020 om tang som holobionter). Man kan på mange måter si at både stortaren i seg selv, stortarestilken og stortareskogen danner grunnlag for økosystemer på flere nivå.
Taresex?
Når stortaren er klar for reproduksjon dannes det sporebærende strukturer i lamina. I disse dannes sporer (zoosporer), som modnes før de slippes ut i de frie vannmassene. Sporene har flageller som gjør at de kan bevege seg, men ikke nok til at de kan kjempe mot strømmene i havet. Sporeslipp foregår nokså samtidig i hele tareskogen, slik at vannmassene fylles med taresporer som fraktes med havstrømmer, blandes med sporer fra andre områder, og etter hvert synker til bunns og slår seg ned. I kontakt med havbunnen har de mulighet til å være litt selektive i hvor de fester seg, takket være flagellene. Det er en helt klar fordel å slå seg ned i nærheten av reisekompiser, for fra sporene vokser det nemlig mikroskopiske trådformede strukturer, som vi kaller for gametofytter. Gametofytten er enten en hann eller en hunn, og i dét hunngametofytten danner en diger hunnlig kjønnscelle (en eggcelle) fra noe som kalles et oogonium, danner den hannlige gametofytten også kjønnsceller (spermatozooider), som slippes i vannmassene. De hannlige kjønnscellene er bevegelige og tiltrekkes av duftstoffer som skilles ut fra oogoniet. Når spermatozooiden smelter sammen med den fastsittende eggcellen, ser en ny sporofytt, altså en ny tareplante, snart dagens lys. Men størst sjanse for suksess er det når det er kort vei fra hannen til hunnen. På hvert sted man finner en stortare har det altså vært minst en hunnlig, og sannsynligvis også minst en hannlig gametofytt først :-)
Lys eller varme
Der stortare trives godt, dannes tette, skoglignende landskap under havoverflaten og ned til 10-15 meters dyp. Spredte individer kan også observeres ned til 30 meters dyp, og det er i hovedsak tilgang på lys som begrenser hvor dypt algen kan vokse. Derfor varierer også stortarens dybdeutbredelse langs kysten vår med klarhet i vannet.
Men så er det ikke bare lys som kontrollerer utbredelsen. Mange steder langs kysten har stortaren vært utsatt for kraftig beitepress fra kråkeboller, og helt siden 70-80-tallet har dette vært gjenstand for diskusjon, forskning og stadig økende oppmerksomhet fra nasjonale forvaltningsmyndigheter. Gjennom årenes løp har forståelsen av den fundamentale rollen stortaren spiller i bevaringen av det biologiske mangfoldet vi har langs kysten vår stadig blitt bedre. Tareskogene danner viktige funksjonsområder, som for eksempel gyteområder, oppvekstområder, skjulesteder og beiteområder for marine pattedyr, sjøfugl, fisk, krepsdyr, snegl og et mylder av små marine organismer. De bidrar som primærprodusenter, ved å høste karbon som gjennom fotosyntese omdannes til biomasse ved hjelp av energi fra sollys (- det er nesten litt magisk). Biomasse som senere kan benyttes av andre ledd i næringskjeden. Den blå skogens betydning i karbonkretsløpet og for langtidslagring av karbon har også vist seg å være betydelig, noe du kan lese mer om i dette innlegget om blå skog fra 2022. Men tarens positive innvirkning på menneskers samfunn stopper ikke der. Tareskog bidrar også til bølgedemping langs store deler av vår forholdsvis værutsatte kyst og tarehøsting er også en betydelig næring i flere lokale kystsamfunn.
Globalt er tareskoger satt under press, spesielt som følge av klimaendringer. De norske tareskogenes skjebne er imidlertid vanskelig å spå. Enkelte steder i nord kan taren få noe bedre livsbetingelser som følge av høyere vanntemperatur, mens man i sør regner med at taren vil kunne forsvinne i store områder fordi vannet rett og slett blir for varmt. Men langs hele Norges kyst kan det godt tenkes at den viktigste påvirkningsfaktoren ikke vil være temperatur, men heller en gradvis «tilgrumsing» av kystvannet. Et mørkere kystvann er nemlig en naturlig konsekvens av et varmere, våtere og villere vær langs kysten vår, og redusert lystilgang vil føre til at tareskogens utbredelse blir begrenses til grunnere områder. Med redusert omfang av tareskog, vil også en god del av tjenestene tareskogen leverer minke. Skog og myr på land er viktig, men det samme gjelder for lignende, funksjonsbærende naturtyper under vann. Et intakt økosystem er et mer robust økosystem, og for å hjelpe de blå skogene er det viktig med god forvaltning både over og under vann. Om du vil lese mer om dette, kan du sjekke ut denne rapporten.
- Lipinska, Agnieszka & Ahmed, Sophia & Peters, Akira & Faugeron, Sylvain & Cock, J. & Coelho, Susana. (2015). Development of PCR-Based Markers to Determine the Sex of Kelps. PloS one. 10. e0140535. 10.1371/journal.pone.0140535. ↩︎
