Det er vel knapt et menneske på denne jordkloden som ikke har hørt om Tyrannosaurus rex. Den virkelige kvinnelige protagonisten fra Jurassic Park, spør du meg, og en av de mest ikoniske dinosaurene vi har. Men har du tenkt på at vi faktisk bruker det latinske navnet på T. rex i dagligtalen? Det er nemlig ikke så vanlig, men det er heller ikke alle latinske navn som treffer så heidundrendes midt i blinken som Tyrannosaurus rex.
Hva dette har med marinbiologenes julekalender lurer du på? Svaret på det er etymologi, eller læren om ordenes opprinnelse, for det synes jeg er gøy. Og at Tyrannosaurus rex betyr “skrekkøglenes konge” (Tyranno = skrekkelig, – saurus = øgle, – rex = konge) er en veldig, veldig, veldig tynn lissepasning over til dagens luke. Den handler nemlig om Bathysaurus ferox, eller “deepsea lizardfish” som den heter på engelsk. Bathy betyr nemlig “dypt”, saurus betyr fortsatt “øgle” og ferox betyr “vill” (feral).
Så… den ville dyphavsøglefisken på norsk?
Den ville øgla tilhører ordenen øglefisker (Aulopiformes), en gruppe bestående av i overkant av 230 arter, der laksetobisen er den eneste vi vet om som svømmer rundt i norske farvann. Denne må selvfølgelig ikke forveksles med fiskeøglene (Icthyosauria) – en utdødd gruppe øgler som svømte rundt i havet og gjorde hyss da dinosaurene trampet rundt på landjorda.
Men ligner den på en øgle? Nei. Den ser mer ut som en 70cm lang pungrotte som gikk seg vill på fisketur, godtok sin nye tilværelse og bare ble nede på bunnen.
Åja, og så er den hermafroditt. Utropstegn! Det er jo ikke noe å skrive hjem om sånn generelt i dyreriket, men for oss ryggradsdyr er det ikke et like vanlig fenomen. Enda sjeldnere er det at så mange arter innenfor samme gruppe har hermafrodittisme som standardoppsett. Mange fiskearter veksler mellom kjønnene, men øglefisken synes det ble kjedelig og flasher begge deler samtidig, fordi hvorfor ikke.
En av forklaringene kan være levested. For nede på bunnen i det mørke hav sitter en liten øgle og venter. Favorittaktiviteten til dyphavsøgla er nemlig å ligge helt stille og stirre på ting i totalt mørke. Ikke ulikt det jeg selv, i min covidsausete hjerne, har drevet med de siste ukene. Men i motsetning til feberfantasier og snørr, i påvente av bedre dager, ligger fisken vår her og venter på at en matbit skal komme forbi. Noe som i dypet oversettes til ‘en sjelden gang i blant’, selv om øglefisken spiser alt den kommer over. Inkludert sine egne artsfrender. Litt som en gjedde.
Og hvis mat er sjelden vare, tenk da hvor vanskelig det er å møte en kjærast. Mat dukker opp en sjelden gang i blant, dansepartner enda sjeldnere. Om man i tillegg skal være særkjønnet må man være enda mer heldig for å få en artsfrende av det motsatte kjønn, og som i tillegg er keen på å føre arven videre (dette finnes det en rekke kreative strategier på ellers der nede, men den morsomste er dyphavsmarulken sin – som du kan lese mer om i kalenderluke 13 fra kalenderen i 2013)
Da er det greit å ha mulighet til å gjøre “det vakreste to hoggtannbefengte dyphavspungrotter kan gjøre med hverandre”, når det først dukker opp en annen, uavhengig av hva slags kjønnsorganer vedkommende foretrekker å bruke.
Ellers kan man nevne at leveren til vår venn utgjør over 20% av kroppsvekten dens, noe som gjør livet som sedat sofasliter til en lek. Hvor lenge den kan gå uten å spise vites ikke, men med tanke på at den ville lille dyphavsblekkspruten Graneledone boreopacifica kan gå nesten 4,5 år uten å ta til seg noe næring mens den ruger på eggene sine velger jeg å tro at øglen vår kan gå minst like lenge. Men dette er informasjon som må tas med et traktorlass med salt, for det er vill gjetting og ønsketenking fra min side. Skriv gjerne i kommentarene dersom du er bedre til å google enn det jeg er akkurat her.
For moroskyld spurte jeg ChatGPT hva den synes om Bathysaurus og fikk som svar at den var en slags glamorøs Bond-skurk, med en signaturduft kalt «Eau de Abyss» – en blanding av tang, sjøgress og et hint av krill, og et blikk som sier: «Jeg er her for å lage trøbbel, men jeg skal se fantastisk ut mens jeg gjør det.»
Om ikke annet har jeg fått meg et nytt motto å leve etter.
Denne luka er skrevet av gjesteforfatter Pia Ve Dahlen. Pia er marinbiolog, gamer og delvis sykmeldt forskningsformidler. Mellom slagene driver hun Lei en biolog, i tillegg til å ha startet en ny hobby: streaming med Jenny Jordahl, der marinbiologi, tegneserier og dataspill sauses sammen i en usaklig røre. I 2021 ga hun ut boka Verden under vann, og jobber nå sakte men sikkert med boka “Livet i dypet” som kommer ut en gang når tid og overskudd tillater det.
Lenker:
Instagram: @eplesko og @leienbiolog
Twitch: @jennyogpia
