For de av oss som synes det er for lite varme i desember, så kan jo dagens luke være litt til hjelp. I dag byr vi nemlig på en varm overraskelse.
Verdens første varmblodige fisk
I mai i år kunne vi lese sensasjonelle nyheter om laksestørjen som har utviklet unike fysiologiske egenskaper for å holde kroppsvarmen.
Frem til i år har vi trodd at fisk ikke har fysiologi til regulere sin egen kroppstemperatur, men stort sett har samme temperatur som vannmassene rundt. På fint kalles dette poikilotermi (gresk for variabel varme). Dette er en tilpasning til livet i havet, fordi det vil koste mye energi å holde kroppstemperaturen høyere enn vannet, da vann har en meget god evne til å «stjele» varme (det vil si har høy varmekapasitet).
Dyr som kan holde en konstant kroppstemperatur, uavhengig av omgivelsene, er varmblodig (endoterme). Dette er i all hovedsak arter som lever på land, som pattedyr og fugler. Men alle marine pattedyr (stammer fra landlevende dyr), som hval og sel, er også endoterme. De bruker mye energi på å holde på varmen, har et tykt spekklag og noen fysiologiske tilpasninger for å minke varmetapet.
Det finnes fisk som har utviklet evne til å skru opp temperaturen i enkelte deler av kroppen, slik som sverdfisk og tunfisk, men de kvalifiseres ikke som endoterme fordi varmen ikke når frem til alle organer, slik som f.eks hjertet.
Slik holder laksestørjen på varmen
Undersøkelsene til Dr. Wegner viste at fiskens indre temperatur var nesten 5 grader høyere, enn vannet omkring. Men hvordan får laksestørjen til det? Fisk puster ved å ta opp oksygen direkte fra vannet til blodet som passerer gjennom gjellene. Her vil varmetapet til vannet være størst. Dette problemet har laksestørjen løst ved et avansert nett av blodårer i gjellene som ligger på kryss og tvers av hverandre og minimerer varmetapet. Det varme blodet som er på vei for å hente mer oksygen, varmer opp det kalde oksygenrike blodet på vei inn. Snedig! Når laksestørjen svømmer produserer brystmuskulaturen og brystfinnene mye varme. Disse musklene er godt isolert med et tykt fettlag. Slik kan den holde godt på varmen og varme opp hele kroppen. Også til hjerte og hodet. Denne innovasjonen har noen frynsegoder. Laksestørjen kan bevege seg raskere, ser bedre og er en bedre jeger, enn sine mer kjølige marine venner.
Ikke en laks
Laksestørjen er langt fra en laksefisk. Det er bare det norske navnet som forvirrer. Laksestørjen hører til orden båndfisk (navnet kommer av at artene i ordenen er ganske flattrykt som et bånd), sammen med to andre som også finnes i norske farvann: sølvkveite (som ikke er en kveite) og sildekongen (som ikke er en sild). Sistnevnte kan du forresten lese om i julekalenderen fra 2013.
Noen heite fakta om laksestørje
- Laksestørje finnes i alle verdens hav. Den kan bli 2 meter lang og veie opp til 270 kg.
- Laksestørjen oppholder seg mest i mesopelagisk sone (200-500 meters dyp). Den vandrer gjerne oppover i vannsøylen om natten og gjemmer seg nedi dypet om dagen. Den spiser små fisk og blekksprut.
- Vi vet (foreløpig) lite om dens levesett.
- Laksestørje blir i noen tilfeller kalt moonfish på engelsk, men den må ikke forveksles med arten vi kaller månefisk (Mola mola).
