I dag er det få fagfolk som hevder at yetien (også kalt den avskyelige snømann) – en apelignende, hårete fjellmann som noen tror holder til i Himalaya – faktisk finnes. Selv om eventyrlystne kryptozoologer har lagt ned betraktelig energi i å finne karen, har de fleste spor og «beviser» vist seg å stamme fra langt mindre kryptiske arter – som for eksempel bjørn. Om “jaktguden” fra gammel asiatisk mytologi vandrer blant fjelltoppene, er han tydeligvis veldig, veldig god til å gjemme seg!
Den 7. mars i 2006 ble det sendt ut pressemelding om et “yeti”-funn, om enn på et litt uventet sted. På dypt vann, sør for Påskeøya i det sørlige Stillehavet hadde forskere oppdaget en! Og når verden fikk se det bustete, litt ukjente og mystiske krepsdyret virket tilnavnet “Yeti crab” helt passende. I juni 2006 ble enda en “yeti”-art funnet, men denne gangen utenfor Costa Rica. Luke nr. 20 skal selvfølgelig handle om de utrolig flotte tifotkrepsene Kiwa hirsuta og Kiwa puravida.
(Foto: Ifremer / A. Fifis via Wikipedia)
Disse krepsdyrene lever i nærheten av hydrotermale skorsteiner på dyp der sollys er nesten fraværende. I slike miljø er det sjelden nødvendig med skarpt syn. Yetikrabbene har små øyne som mangler pigment, og man antar derfor at de er tilnærmet blinde. På bein og klør har de noen hårlignende strukturer som kalles for setae (seta i entall), og blant disse hårene lever kjemosyntetiserende bakterier som faktisk er yetikrabbenes matkilde. Til forskjell fra fotosyntetiserende organismer er ikke kjemosyntetiserende organismer avhengig av sollys for å danne energirike forbindelser (de bruker energi fra oksidering av for eksempel hydrogensulfid eller metan i stedet for energi fra lys). Yetikrabbene går altså og bærer på en matpakke som hele tiden fornyer seg selv – rett og slett genialt.
I 2011 ble det publisert en studie som dokumenterte at krabbene har en adferd som bedrer vekstforholdene for bakteriene. De veiver klør og bein i vannmassene – de danser! Dansen gjør at bakteriene får økt tilgang til nødvendig oksygen, karbonforbindelser og til mineraler som de bruker som byggesteiner. Denne besynderlige adferden hos yetikrabben er en tilpasning som sannsynligvis har økt produksjonen i “avlingen”. Til forskjell fra ritualer for økt innhøsting vi mennesker har holdt på med, har altså yetikrabbens dans faktisk noe for seg. Kanskje en morsom tanke i disse jólablót-tider. Nå til dags tar vi vel heller en runde med veiving rundt einerbærbusken for å bli kvitt litt ribbefett.
Her kan du se en yetikrabbe som “danser”. Videoen ble publisert i forbindelse med en artikkel av Thurber et al i 2011:
God jul!
Har du ikke fått nok av yetikrabbe? Da kan jeg anbefale denne artikkelen (Thurber et al 2011) publisert i PLoS ONE i 2011.
