I dag skal du få møte en liten gjeng med søtinger som ser ut som krysninger av en badeleke og mummidalens Snorkfrøken. De har ikke norsk navn, så kanskje vi likegodt skal kalle dem snork(l)frøkner?
Søtingene er tiarmede blekkspruter fra ordenen Teuthida, eller «squids» på engelsk, som har sin egen slekt kallt Helicocranchia. Det antas at Helicocranchia kan bestå av så mange som 14 arter, men bare tre arter er anerkjente så langt, så det råder litt forvirring i forhold til utbredelse og klassifikasjon. De finnes med sikkerhet i Nordatlanteren, men det er mulig at utbredelsen er større. Av de anerkjente artene er H. pfefferi, som bildet over her portretterer, den best beskrevne. Som egentlig ikke sier så mye, for det er ikke så mye vi vet.
Suckers
Men litt vet vi, heldigvis. Som squidder flest har den som nevnt ti armer, der åtte av dem er jevnt dekket av sugekopper. De to resterende er tentakler, som er lengre og tynnere og kun har sugekopper i endene. De fungerer som fangstredskap slash føleorgan slash spiseredskap. Hos snorklfrøknene er armene korte og plassert på en slik måte at de ser mer ut som en hårdusk eller en eksperimentell rastafrisyre enn praktiske kroppsdeler for fastsuging og annen blekksprutaktivitet.
Lyset i dine øyne
I tillegg til rastaarmene, at de er gjennomsiktige (!) og at de, tja, ser litt oppblåste ut for å være blekkspruter, har de også andre utseendemessige særegenheter å by på. Blekkspruter beveger seg som kjent ved å suge vann inn i kappehulen og støte det ut igjen via en muskuløs trakt. Om støtet er kraftig nok, fyker dyret bakover i en såkalt jet propulsion. Det spesielle med snorklfrøknene er at trakten deres er ekstremt stor og, siden mennesker gjerne oppfatter tilfeldige formasjoner som ansiktstrekk, fremstår som en nese eller et grisetryne og gir dem et mummitrollaktig utseende.
Som om det ikke var nok har de har også fotoforer, dvs celler som produserer eget lys, bak øynene. Superpraktisk når man bor i sorte dyp og trenger litt lys på veien. Eller bare vil fremheve øynene sine skikkelig.
Når vi snakker om lys og celler – det søte «smilet» i det øverste bildet i posten her er dessverre bare resultatet av kromoforer (pigmentholdige og lysreflekterende celler) som ligger i huden. Slike celler er dog ypperlige for å f.eks kamuflere seg til omgivelsene eller lage optiske illusjoner som smelter hjertet til tilfeldige marinbiologibloggere.
Ellers er det greit å vite at de blir sånn ca 10 cm store i voksen tilstand. Som unge lever de i de øverste 300 m fra overflaten, men går dypere og dypere etterhvert som de blir eldre. Voksne individer finnes oftest rundt 1000 m dyp. Når de kommer hit utvikler de gjerne en rødfarge i huden og mister tentaklene sine. Kjipern, men det finnes sikkert en god forklaring. Som ennå er uviss dog.
Til slutt vil jeg bare at du skal se på denne videoen fra Indoona et par sekunder. Den er magisk beroligende.
Om du nå fikk blod på tann og dør etter å lese mer om blekkspruter, ikke fortvil, vi har skrevet om dem før! I generelle termer her, om noen gigantiske her og om en levende fossil-variant her.
