Uttrykket «som en fisk på land» henviser gjerne til en lite komfortabel situasjon. Men dagens krabater har det faktisk som fisken i vannet – på land!
Hils på slamkryperne (kutlingfamilien, subfamilie Oxudercinae)! De er såkalt amfibiske fisker, dvs. at de lever både på land og i vann. Det finnes ca 40 arter, normalt fra 6-12 cm store, som lever i tidevannssonen i indopasifiske mudderflater og mangrovesumper. Noen av artene er er tilpasset ferskvann, men de fleste lever i brakk- og sjøvann.
Når tidevannet står lavt, kommer slamkryperne opp fra vannet for å spise, beskytte territorier og forføre hverandre på mudderflaten. De tilbringer faktisk 90% av tiden sin i friluft! Ikke typisk fiskeatferd, med andre ord. De kravler rundt i søla ved hjelp av modifiserte bryst- og bukfinner, som fungerer litt som lemmene hos tetrapoder. De er faktisk så gode til å bruke finnene at de kan klatre på stener og i trær. Og ikke bare kan de gå på land, de kan hoppe også! Ved hjelp av halen slenger de seg opp til en halv meter vertikalt i luften.
Luftpusting
Fisk har som kjent gjeller. Og gjeller tar opp oksygen fra vann. Men slamkrypere kan puste både i luft og vann, såkalt bimodal respirasjon, til tross for at de ikke har utviklet lunger, slik som f.eks lungefisk. Slamkrypere har løst dette problemet ved å ha svære gjellekammer som de kan holde vannbobler i mens de er på land. I tillegg kan de puste luft gjennom huden, og gjennom hinner i munnen og strupen, men dette gjelder kun om huden er fuktig og man vil derfor ofte se dem rullende rundt i søla for å bløtne seg.
Huleboer
I tillegg til hopping og sølebading, så liker de å grave. Gøy! De graver med munnen, fyller opp det store munnrommet sitt med slam, for så å spytte det ut på overflaten. De ferdige hulene brukes som tilfluktssted fra predatorer, beskyttelse mot uttørking og høye temperaturer og for egglegging. Det er hannene som vokter over eggene hos slamkryperne. Problemet med sånne groper er at vannet som kommer inn ved høyt tidevann fort blir hypoksisk (lavt nivå av oksygen), noe som vil drepe eggene (og fisken, for den slags skyld). Dette løser den vordende far ved å bære ned luftbobler fra overflaten i de store gjellekammerne sine og lage luftrom i enden av hulen. Når et godt og trygt hjem vel er på plass er det på tide å skaffe seg dame!
Når man bruker munnen som gravemaskin samler det seg en del dritt mellom tenna, for å si det sånn. Utenfor hulen samler det seg derfor en haug med mudderoppkast etterhvert. Sjarmerende.
Ved hjelp av endring av kroppsfarger, løfting av ryggfinnen og ulike forførende hopp og positurer (som push-ups, blant annet) tiltrekker hannen en hunn inn i hulen sin, der gytingen skjer. De fertiliserte eggene legges i enden av hulen og pappa vil se etter dem i en ukes tid til eggene er klekt.
Hva som skjer med larvene etterpå, hvor lenge de lever i vann før de begynner å utforske de mer terrestriske sfærer, vet man foreløpig veldig lite om.
Panoramaview
Det er ikke alltid så lett å få øye på en partner kledd i gjørme liggende på mer gjørme. Hannene bidrar til synligheten ved å hoppe høyt, men slamkryperne har enda et kult trekk i ermet. De har øynene plassert oppå hodet som kan beveges individuelt og i alle retninger, noe som kombinert med skarpt syn gir dem panoramautsikt over området.
Gjørmebryting
Om man først har fått fikset seg en kul hule, funnet en bra dame e.l, så gir man de ikke lett fra seg. Søleplaskerne våre omfavner eiendomsretten, for å si det sånn. De er veldig territoriale og krangler så busta fyker. De hopper og spretter og klemmer de store munnene sammen for å måle styrke. For den uinnvidde observatør ser det nesten ut som de kysser. Selv om vi kanskje er vant til at gjørmebryting har en viss erotisk undertone er dette altså trolig ikke tilfellet her. Om du har lyst å se litt slamkryperakrobatikk, så kan du gjøre det her.
Til slutt litt filosofi
