Jula kan slite på lommeboka for de fleste av oss. Og vi vet fra TV at det ikke er alle som er like komfortable med å snakke om penger. Men i dag må vi det! For bak dagens luke finner du dyrene som legenden forteller er «havfruenes tapte mynter».
I need a dollar – dollar …
Når man skal skrive luke om sanddollar, så blir det fort til at man nynner på Aloe Blacc sin låt – (for de av dere som ikke skjønner referansen, så må dere høre på låta «I need a dollar«). Men det er nok ikke dagens marine dyr Mr. Blacc synger om..
Sanddollar tilhører dyregruppen pigghuder som også inkluderer sjøstjerner, sjøpølser og kråkeboller. Den er på en måte en veldig flattrykt kråkebolle. De liker seg best nedenfor tidevannslinja på mudder og sandbunn. Sanddollar finnes i kystområder av Nord-Amerika, Sør-Afrika og New Zealand.
Hele kroppen er dekket av små pigger, som igjen er dekket av tynne flimmerhår (kalt cilia på latin). Dette gjør sanddollaren fløyelsmyk å ta på. Med små tubelignende strukturer på undersiden av kroppen, beveger den seg sakte over havbunnen. Her lever av den av det den måtte finne i sanden, alt fra mikroskopiske krepsdyr og rester av alger. Når en sanddollar dør, detter piggene av og kun skjelettet i form av en kalkplate blir liggende igjen. Det er kalkplatene som særlig har fascinert turgåere på stranden, fordi blomstermønstrene kan se ut til å være laget av noen. Kanskje havfruer?
En dollar med få fiender
Anatomien til sanddollar skiller seg fra kråkebollene, på flere måter. Sanddollars har gjennom evolusjon tilpasset seg et liv for å grave seg ned i sanden (de er såkalt endobentiske). Den har munnåpningen på undersiden (i midten av blomsten), og anus mot bakenden. Sanddollaren har få fiender, bortsett fra den store sjøstjernen Pycnopodia helianthoides. Og hvis du har lyst å se en gjeng sanddollars bli spist av en sjøstjerne til Sir David Attenboroughs behagelige kommentatorstemme så er det bare å snurre film:
Hey hey :)
