Han har pigger, reptiløyne og klør. Men selv om utseende kan virke fryktinngytende er han ikke mye til trussel for omgivelsene, og dietten består i hovedsak av makroalger. Han sitter stille i fjæra, der han går i ett med den knudrete, steinete kysten. På en varm stein sitter han og venter på riktig tidspunkt.
Iguaner er vekselvarme, som betyr at kroppstemperaturen varierer med omgivelsene. Når iguanen er kald fungerer kroppen dårligere, og derfor sitter han og varmer seg i sola. Når kroppen har blitt tilstrekkelig varm vagger han av gårde mot de livsfarlige brenningene og det kalde vannet. Der ute, under overflaten, på opptil ni meters dyp finnes det nemlig god mat – rødalger. Men kroppen blir fort kald igjen og han må være kjapp, for det er bare de sterkeste som klarer svømmeturen der både kraftige bølgeslag mot steiner og farlige predatorer skal forseres. Han er heldigvis en av dem. De resterende 95 % av haviguanene som lever på Galapagosøyene spiser heller alger i fjæra, når vannet står lavest.
De største og sterkeste hannene er de mest attraktive partnerne, og man skulle kanskje også tro at de sterkeste og tøffeste hannene og hunnene hadde størst sjanse for å overleve i en tøff verden. Slik er det imidlertid ikke alltid. Når El Niño rammer Galapagos blir nemlig tilgangen på mat redusert, og fordi de største individene også er de som trenger mest mat, er det i mange tilfeller disse som bukker under for sulten først. Derfor varierer også størrelsesfordelingen på individene i haviguanpopulasjonene regelmessig opp og ned. (Les om El Niño her)
Ja, også nyser de… Eller… De gjør noe som ligner på å nyse. I prosessen skiller de ut salt via kjertler i hodet. Saltet danner skorper som gir hodet en lysere farge enn resten av kroppen. En annen tilpasning til en marin livsstil, som skiller haviguanene fra sine mer landlige slektninger, er den flate halen. Halen gjør dem til mer effektive svømmere.
