Syersken

Bak dagens post skjuler det seg en som kan sy, men som ikke er en sypike. Det er heller ikke en hunn, men en hann…

Synålskropp
Den mystiske syeren er en tangstikling. Tangstiklingen (Spinachia spinachia) er vanlig i tangbelte og fjæra i sør-Norge, mindre vanlig nord til Finnmark, og blir opptil 20 cm lang. Den trives best på grunt vann i skjermet farvann, som fjorder med tang og ålegress-områder i flate bukter. Den er ikke rask, glir sakte rundt, ofte helt stille uten å røre seg, og satser på egen kamuflasje. Tangstiklingene lever av små reker og mycider de snapper med den lange munnen. Fargene varierer, brune, oransje til mørkebrunt med lys buk. De har en spesiell livssyklus. Gjennom vår og sommer bygger hannen et reir i tang og alger. Den bruker seg selv som «synål» med en tråd laget av et hvit/blå sekret den slipper ut fra nyrene via anus. Algene blir sydd sammen i en tettere klump, som danner et reir.

Faderlig omsorg
En hunn blir etter paringsdans lokket inn i reiret. Der legger hun egg og drar så vekk hvoretter hun dør, dette ble det siste hun maktet i sitt korte liv på litt over et år…. Hannen passer tålmodig reiret og eggene i de fire-fem ukene det tar før klekking. Kommer vi nærme et reir, vil hannen sirkle rundt og liksom forsøke å «presse» inntrengeren bort. Når eggene er nylagt, vil vi kunne se dem inne i reiret. På våren gror det fort alger rundt , slik at eggene etter hvert blir kamuflert. Når eggene klekkes, må ungene klare seg selv i det videre liv. Ferdig med barnepasset dør hannen, mager og utmattet. Mengden av tangstiklinger og reir kan variere fra år til år, enkelte år har jeg sett mange reir innenfor små områder, andre år, meget få.

Denne posten ble skrevet av gjesteforfatter Nils Aukan. Nils er fra Kristiansund, har dykket i 55 år og har hatt over 6000 dykk verden over. Han har fotografert under vann siden 1967. I tillegg til sin interesse for marinbiologi, har han drevet med marin arkeologi i samarbeid med Kalmar Lens museum og ulike norske museer.