I dagens luke kan du lese om en liten krabat som virker uskyldig her hjemme langs kysten vår, men som forsøker å legge hele verden for sine ti føtter. Hils på vår alles kjære strandkrabbe.
Slipp krabbene løs, det er jul!
Endelig! Nå slippes strandkrabbene løs også i julekalenderen. Disse små dyrene med sin store personlighet liker å slippe løs. Om det er fra bøtter på badestranda, fra rovdyr eller ballastvann og nedgrodde skipsskrog i fremmede farvann. Strandkrabber (Carcinus maenas) takler det meste og vet å innrette seg forholdene, både i fangenskap og særlig i det fri.
Vår kjære sommervenn strandkrabbene er nettopp derfor en av de mest effektive «invasjonsartene» på kloden. Den er tilpasningsdyktig og trives godt som immigrant både på vest- og østkysten av USA og Canada. Det er gjennomført utrydningsprogram i millionklassen i sørlige Australia. Den har til og med forsøkt å etablere seg fra India til Japan og sør i Afrika. Nå vet vi at det er andre strandkrabber, særlig japanske som vil utfordre den, både i Japan og i Europa.
«Hard to be a strandkrabbe»
I kystsonen møter strandkrabbene på mange utfordringer. Tidevann som kommer og går, store temperatursvingninger, stedvis også brakkvann når det regner mye og et utall fiender som vil spise dem. Det finnes rovdyr i lufta over dem, vassende i strandkanten, svømmende i vannet og krypende over bunnen.
De nye artene penselkrabben og den asiatiske strandkrabben (begge opprinnelig fra Asia) blir ikke så store som strandkrabber og liker varmere vann, men har storvokst yngel som gjerne beiter på den mindre strandkrabbeyngelen. Strandkrabbeyngelen er nemlig så små som sandkorn.
University of Washington.
Også strandkrabbeyngel kan forsyne seg med egne slektninger i yngelfasen, faktisk såpass grundig at arten aldri vil kunne bli så tallrik at det truer mattilgangen for de voksne krabbene. Brutalt, men bærekraftig. Med tre arter som jakter på yngelen er det duket for en enda tøffere barndomstid for de kommende generasjonene og hvor bærekraftig det blir, det vet ingen.
Godt kamuflert
Likevel klarer strandkrabbene seg bra, som utrolig raske og farlige jegere selv, utstyrt med sine skarpe klør, fantastiske luktesans og smakshår fra neseantennene mellom øynene til helt klotuppene på alle beina, kjappe bevegelser, gode kamuflasjefarger og evnen til å gjemme seg i tang og steinsprekker.
I tangen er de unge ofte typisk grønnfargete. Når de blir voksne rundt 4 cm brede, vil grønnfargen være vanlig. De røde er ofte store, gamle krabber som ikke lenger kan skifte skall.
Bærekraftig kraft i fiskesuppa?
Men enn så lenge har strandkrabbene en overlegen plass blant krabbene på grunt vann langs kysten vår. I Møre har det vært fiskeuttak på flere tonn i året på den. Kraften smaker fortreffelig og knallrøde krabber pynter godt opp på sjømatbordet. Regulert fiskeri er ikke på plass, men det er til vurdering hos fiskerimyndighetene. Det blir viktig at et slikt fiskeri ikke ender opp med å få uønsket bifangst av hummer, torsk eller leppefisk. Det kan du lese mer om i strandkrabberapporten fra Havforskningsinstituttet som kom i fjor. Heldigvis er strandkrabbene lykkelig uvitende om fiskerier. De har nok med å takle tilværelsen der de er.
Kunsten å få kloa i en dame
Krabben (Kolofon forlag), gjengitt med tillatelse.
Strandkrabbene har dårlig tid på seg for å finne en partner om sommeren. Hunnene
er paringsklar når de skifter skall. Skallet skifter hunnene omtrent unisont, i løpet av to uker. Da må de små hannene helst ha rukket sitt eget skallskifte for å bli store nok til å oppvarte en hunn. De store hannene kan vente med skallskiftet til etterpå. De er uansett «konger på haugen» og kan enkelt vifte vekk mindre hanner når hunnen er ute av det gamle skallet og paringsklar.
Mellomstore hanner har en annen strategi. De bærer like gjerne med seg en hunn dagene før skallskiftet, for å være trygg på å beholde den utkårete til skallskiftet hennes og videre gjennom paringen. Med hunnen på ryggen må hannen finne gode skjulesteder. Hunnen sender nemlig ut velduftende feromoner dagene før skallskiftet. Ved å slippe ut «godlukt» sikrer hun seg oppmerksomheten fra hannene. Dette er feromoner blandet med tiss som kan spores godt i vannet, og er helt uimotståelig for en krabbehann.
Etter skallskiftet og paring må hunnen først bygge sterkere skall, så fylle på i skallet med mer mat og hun er ikke klar til å gyte før på vinteren, i januar til februar.
Eggene klekkes i mai, i hvert fall i Sør- Norge. I nord har krabbene muligens en annen årssyklus. I Lopphavet er det for eksempel sett krabbepar litt senere på året, i september. Men om årssyklusen er forskjellig i nord og sør vet vi ikke. Det er faktisk mye vi ikke vet om disse tøffingene. Her er nok å ta av uløste gåter for framtidige forskerspirer.
Vil du vite mer? Havforskningsinstituttet har en egen temaside om strandkrabber her.
Dette innlegget er skrevet av gjesteforfatter Gro I. van der Meeren som er forsker på
Havforskningsinstituttet. De fascinerende og mystiske strandkrabbene er faktisk årsaken til at Gro er blitt den forskeren hun er i dag. Og endelig kan Gro slippe strandkrabbene løs i julekalenderen! Hun er dessuten aktivt med på å sjekke ut innspill til Havforskningsinstituttets «Dugnad for Havet».
