Siden vi allerede har postet et innlegg om håkjerringa, skal dette julekalenderinnlegget ta for seg mer bizarre og kanskje ukjente deler av historien om denne arten.
En egenskap ved håkjerringa som har ført til mange gode historier både blant fiskere og forskere er dyrets ukritiske inntak av mer eller også ofte mindre egnet føde. Ifølge fiskeri.no rapporterte Hans Strøm i 1906 at det var funnet en hel geit i magen på et eksemplar. Frithjof Nansen skal også ha blitt nokså forundret da han fant sel, diverse fisk, hvalspekk og dessuten et helt reinsdyr blant håkjerringers mageinnhold. Ellers er det rapportert funn av fiskeutstyr, malespann og malekoster… – Tja, vi kan vel trygt si at håkjerringa er en altetende hai.
Kjøttet til håkjerringa er visstnok giftig når det er ferskt. Etter tørking, utvanning eller graving kan det derimot spises, og enkelte regner det til og med som velsmakende. Marinbiologenes representant har faktisk smakt den islandske delikatessen, hákarl (gravet håkjerring), og kommer nok aldri til å prøve det igjen – for å si det sånn.
Håkjerringa er ikke alene der den svømmer majestetisk gjennom iskalde vannmasser. De fleste håkjerringer har nemlig en parasitt hengende i hvert øye. Den parasittiske copepoden Ommatokoita elongata reduserer haiens synsevne, men hvorvidt den hemmer haiens jakt- eller navigasjonsevner er ukjent.
Og selv om dette står i det tidligere nevnte innlegget: Håkjerringa er en utrolig sleip predator. Til tross for sitt dårlige syn og sin treghet er den i stand til å få i seg byttedyr som for eksempel leken og fartsfylt sel. Haiforskere tror at håkjerringa sniker seg inn på sovende bytter for deretter å gnafse dem i seg før de våkner…
Noen som kunne tenke seg et lite isbad?
