Luke 13: En småcreepy superhelt

13/12/2014

 

Dagens dyr er så spektakulært varierte og rare (Og tidsvis ekle. Latterlig ekle. You’ll see…), at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Vi snakker altså om sjøpølser. Bare navnet er foruroligende i seg selv.

 

sea-cucumber-bohadschia-graeffei

 

Variert forsamling

Sjøpølser hører til rekken pigghuder (Echinodermatasamme som sjøstjerner), finnes stort sett over hele verden og består av ca 1700 arter (ca. 35 i Norge). Artene varier veldig i utseende, fra vakre og eteriske til kraftige og piggede (se billedgalleri). Størrelsen er fra ett par millimeter til 3 meter, men de fleste artene ligger mellom 10 og 30  cm.

 

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

Dette er en typisk sjøpølsemunn, med masse tentakler som gir den stor filtreringsflate. Foto: Wikipedia

Dette er en typisk sjøpølsemunn, med masse tentakler som gir den stor filtreringsflate. Foto: Wikipedia

 

Noen få arter er pelagiske, dvs de lever i vannmassene, mens de fleste lever på bunnen av store dyp, der de ekstremt vanlige og utgjør opptil 90% av biomassen. De fungerer litt som biologiske støvsugere og filtrerer bunnen eller vannet med de merkelige munnene sine, som gjerne er omkranset av tentakler med mange utspringere.

 

En komplisert og gjestfri anus

Om munnen er merkelig, så er det ingenting mot anusen! Den er, i tillegg til å være det anuser gjerne først og fremst er, nemlig et organ der du kvitter deg med avfallstoffer, også pusteorganet til sjøpølsene. De har ikke lunger, men respirasjonstrær, som er lange tuber som forgrener seg på begge sider av kroppen. Oksygenet kommer over i disse trærne når vann blir pumpet gjennom anus.

En Carapus som forlater anusen til en sjøpølse for å lete etter mat. Foto Claude Rives (Fishbase)

En Carapus som forlater anusen til en sjøpølse for å lete etter mat. Foto Claude Rives (Fishbase)

 

Enkelte dyr, som småfisk og krabber, benytter seg av denne jevne, fine vannpumpingen og flytter like godt inn i anusen, der de i tillegg nyter den beskyttelsen det er å bo inni en annen. Mange av dyrene kommer ut av anusen om natten for å lete etter mat. Syke greier. (Men om du ble litt interessert, så kan du se et videoklipp her). Apropo mat, så bruker  f.eks den store California sjøpølsen (Parastichopus californicus) anusen som en sekundær munn og tar liksågodt opp litt mat den veien også.

 

På toppen av det hele har anusen også ansvar for selvsforsvaret. Om sjøpølsa føler seg truet, så kan den skyte ut deler av sine indre organer. Disse klissete organene kan oppholde predatoren og er i noen tilfeller også giftige, de inneholder et toxin kalt holothurin som irriterer huden til motstanderen.

Leopardsjøpølse (Bohadschia argus) med sine indre organer på vei ut for å forsvare seg selv. Foto: Wolfgang Poelzer

Leopardsjøpølse (Bohadschia argus) med sine indre organer på vei ut for å forsvare seg selv. Foto: Wolfgang Poelzer

 

Superpowers

Som navnet indikerer, så er kroppsformen generelt pølseformet. De har et indre kalkskjelett med pigger på (selv om noen arter har kastet dette) og bindevevet i kroppsveggen består av noe som kalles catch kollagen. Dette kan gjøres stivt ved hjelp av viljen. Det vil si at om dyret så ønsker, så kan det gjøre seg selv om til en helt geléaktig masse og tømme seg selv (!) gjennom smale sprekker eller lignende, for så å gjøre seg hard igjen når de er ferdig med denslags. Det er helt sinnsykt, men utrolig kult og særdeles praktisk.

 

Til tross for sin kanskje ikke veldig appetittvekkende fremtoning, så er sjøpølser vanlig mat, spesielt i Asia. Så om du skulle være fristet til å prøve, så heter det bêche-de-mer på fransk, hoi sam på kinesisk, trepang på indonesisk og namako på japansk. Bon appétit!

 


Denne posten ble skrevet av: Kristine von Krogh


Synes du vi gjør en god jobb? Du kan støtte arbeidet:

50kr 200kr