Luke 21: Havets lille elefant

21/12/2018

Dagens luke omhandler skapninger som for mange av oss fremstår ganske mystiske der de lever sitt liv bak lukkede dører av kitin, kalsiumkarbonat og perlemor. Men i dag åpnes dørene litt på gløtt og ut kommer…snabler?!

 

En juvenil Abra nitida. Pilen viser til labial-palper (griperedskaper) ved munnåpningen. Legg merke til det tynne skallet. Foto: Mouna Antit, via WoRMS image (CC BY-NC-SA 4.0)

Abra kadabra og sesam, sesam lukk deg opp
Det meste av bunnen i verdens hav er dekket av sand og leire, som kalles sediment. Ved første øyekast ser sediment ut som en ørken, riktignok med hull av ulik størrelse – rett og slett fordi organismene som lever der finnes nede i sedimentet. Årsaken er hovedsakelig at de ellers ville bli spist av fisk. Det meste av maten regner imidlertid ned ovenfra, så mange organismer beiter på overflaten eller filtrerer vannet. En som ikke tar sjanser på overflaten, men lever begravd nede i sedimentet, er skjellet Abra.

Tegning av et abra-skjell med muslingens fot (som den bruker til å grave seg ned i sedimentet med) ut til venstre og de to sifonene ut mot høyre. Foto: Wikimedia commons, offentlig domene.

 

Abra er en slekt med små muslinger, de fleste under 1.5 cm. De har løst mattilgangsproblematikken på en elegant måte, for selv om de lever nedi sedimentene, så bruker de to lange mobile snabler, eller sifoner, til å støvsuge overflaten av sedimentet for organiske partikler. Sifoner er rør som forbinder kappehulen med det ytre miljøet. Den ene sifonen suger vann og partikler inn i kappehulen, mens den andre blåser avfallsstoffer ut.

 

Sifoner fra Abra alba ute på matjakt. Foto: © Peter H. van Bragt, via NDFF Dispersion Atlas

 

Ikke alt er bra med Abra

Abra er en effektiv musling – den vokser raskt, blant annet fordi den har et relativt tynt skall. Det viser seg imidlertid at den har en litt overraskende preferanse for plast-partikler framfor mat, noe som kan føre til næringstap. Mikroplast er små plastpartikler som er mindre enn fem millimeter og som blant annet oppstår når større plastbiter brytes ned av bølger og solstråler. Andre studier har vist at plast i havet kan avgi lukt som kan være fristende for våre nye venner. Ettersom mikroplast med tiden forventes å ende opp i sedimentene, kan Abra derfor befinne seg midt i matfatet, men allikevel sulte.

 

Denne luka ble skrevet av gjesteforfatter Ketil Hylland. Ketil er professor i Toksikologi og Marin økologi ved Universitetet i Oslo, der han forsker på hvordan gifter, plast, olje og andre forurensninger påvirker naturen. Om du vil lese en studie han og kolleger gjorde på Abra-skjell fra Oslofjorden og mikroplast, så kan du gå hit


Denne posten ble skrevet av: Marinbiologene


Synes du vi gjør en god jobb? Du kan støtte arbeidet:

10kr 20kr 30kr