Det å dø ut ser ut til å være alle arters skjebne. Det kan være mange grunner til at en art forsvinner. Den store meteoren som tok knekken på dinosaurene er allment kjent, og alle biologer og geologer har lært om de fem store masseutdøingene. En annen mulighet er at evolusjonen endrer artene slik at gamle arter gradvis blir til nye. Men så er det noen arter som har overlevd veldig veldig lenge i samme form, og som eksisterer den dag i dag. Slike arter kalles gjerne «levende fossiler». Blåfisken regnes som et levende fossil, og det samme gjelder perlebåten.
Et annet levende fossil er den lille, og ganske beskjedne arten andenebb, som hører til slekta Lingula. Andenebb er skjellbærende organismer, men de er mer i slekt med meitemark enn med vanlige muslinger. De tilhører en gruppe som vi på Norsk kaller armføttinger, eller brakiopoder. Armføttinger kjennetegnes ved at symmetriplanet går på midten av skjellet, og skjellet har en høyre og en venstre side. De har dermed en grunnleggende anderledes anatomi enn muslingene, der symmetriplanet mellom skjellene, slik at over og underskjellet er like. Andenebb har som de fleste andre armføttinger en fot, og armer med forgreninger som filtrerer vannet for godsaker. De kan bruke foten til å grave seg ned i myke sedimenter, slik at åpningen på skjellet stikker ut av bunnsubstratet og armene brukes til å sirkulere vann med mat og oksygen inn i skjellet. De er lite prangende, og de har en økologi som ikke skiller seg så veldig ut. Det som gjør andenebb og dens nære slektninger spennende er den tilsynelatende manglende vilje til endring (til å evolvere).
Evolusjonsbiologer har laget generelle teorier for hva som driver evolusjon, utdøing og artsdannelse (makroevolusjon). Den mest kjente av disse er kanskje Rød-dronning hypotesen. Teorien bak denne majestetiske hypotesen er at artsinteraksjoner driver evolusjonen; slik at konkurranse, predasjon og ulike former for symbioser gjør stadig nye tilpasninger fordelaktige. Etterhvert som geparden blir raskere, må også antilopene holde tritt for ikke å havne på den evolusjonære kirkegården. Hvis ikke det var noen geparder, hadde det kanskje vært mer fordelaktig for antilopen å bruke energi på muskler og horn slik at de kunne konkurrere bedre om de frodigste gressflekkene. Leigh Van Valen, mannen bak Rød-dronning hypotesen, kom fram til at sannsynligheten for å dø ut var lik uavhengig av hvor lenge arten hadde eksistert. En lang evolusjonær historie gav altså ikke noen bedre tilpasning til verden, fordi verden til stadighet er i forandring. Han konkluderte med at makroevolusjon i stor grad drives av det biotiske miljøet. Van Valen, som nok var over middels interessert i litteratur, mente den nye teorien ble godt oppsummert av Den Røde Dronningen fra Alice i Eventyrland:
Now, here, you see, it takes all the running you can do, to keep in the same place
– og slik fikk hypotesen sitt navn.
Andenebbet har ikke bare løpt fra dronningen, dronningen er blitt fullstendig parkert. Slekta har eksistert helt siden tidlig kambrium for over 500 millioner år siden. Noen mener imidlertid at det bare er formen på skjellet som er likt, og at statusen som levende fossil kanskje er feil. Men vi kan ikke la slike seriøse festbremser ødelegge en god historie nå i julestria.
Gjesteblogger Lars Qviller er en entusiastisk økolog som interesserer seg for det meste som har med biologi å gjøre; livets og naturens historie er intet unntak. Han har i lengre tid jobbet med økologi knyttet til parasitter. Nå jobber han hos Veterinærinstituttet, med å finne ut hvordan lakselus og sykdom spres mellom oppdrettsanlegg. Han og en gruppe andre forskere forsøker å finne løsninger for å begrense denne spredningen gjennom forvaltning.
