Luke 5: Fantomet fra dyphavet

I stummende mørke på flere tusen meters dyp svever et gigantisk, dragelignende vesen. En kolossal, mørkerød skikkelse med lange flagrende fangstarmer, dukker plutselig opp i lyset fra ubåtens lyskastere, og forsvinner raskt inn mørket igjen. Har julenissen forvillet seg ned i dyphavet? Nei, det var den underlige dyphavsmaneten Stygiomedusa gigantea som føk forbi.

Sjelden og gåtefull

Dagens luke har ennå ikke et offisielt norsk navn, men «spøkelsesmanet» eller «fantommanet» er kanskje passende navn på denne gåtefulle skapningen fra dypet?

Det første eksemplaret av S. gigantea ble funnet i 1899 av forskere som deltok på Antarktis-ekspedisjonen «The Southern Cross» 1898-1900 . Men det var først i 1910 at maneten ble beskrevet som en ny art for vitenskapen (Browne 1910). I løpet av de 120 årene som har gått siden arten først ble oppdaget, er den kun observert 130 ganger. Derfor er det fremdeles mange gåter knyttet til «fantommaneten».

S. gigantea forekommer i dypet av alle verdenshav (unntatt i Arktis), men er observert flest ganger i det iskalde dypet av Sørishavet.

En elegant gigant

S. gigantea hører til klassen scyphozoa (stormaneter) og er den eneste kjente arten innen slekten Stygiomedusa. Det vitenskapelige navnet kommer fra latin «styugio» som betyr mørke, «medusa» – manet og «giganteus» – kjempe. Og dette er virkelig en av dyphavets kjemper: Fantommaneten regnes som en av de største virvelløse rovdyrene i dyphavet og kan bli over 1 meter i diameter og veie over 40 kg.

Fantommaneten har ikke tentakler, slik som vår vanlige brennmanet. I stedet har den fire lange, munnarmer som den bruker for å fange sine byttedyr. «Armene» kan bli over 10 meter lange, og ser ut som lange bølgende, mørkerøde gardiner. I noen tilfeller har maneten brukt munnarmene til å gripe fast i forbipasserende ubåter!

På menyen står dyreplankton og småfisk som fanges og holdes fast ved hjelp av munnarmene og deretter føres inn i munnåpningen.

Føder levende unger

Å leve i dyphavets frie vannmasser har sine utfordringer. Her er det langt mellom artsfrender, lite mat og ofte flere kilometer ned til havbunn. De fleste stormaneter har generasjonsveksling mellom en frittsvømmende meduse-generasjon, en fastsittende (bunnlevende) polyppgenerasjon. Men i dyphavet er det langt til havbunnen, og utfordrende for de små manet-polyppene å finne et fast sted å feste seg. For å sikre at avkommet får en god start i livet, har S. gigantea utviklet en livssyklus som er
helt unik blant maneter: – den «føder» levende unger!
I stedet for å slippe larvene ut i de frie vannmassene, slik som hos de fleste andre stormaneter, utvikles larvene inne i mordyret i fire små yngelkamre. Mordyret fungerer altså som en erstatning for mangelen på fast bunn, og i tillegg får de små polyppene næring fra sin mor. Når avkommet slippes ut gjennom munnåpningen, er de allerede ferdig utviklede mini- fantomer!

Ånden som går?

Det sies ofte at havet er den siste uutforskede delen av planeten vår. Store havområder er fremdeles lite utforsket, og kunnskapen om dyphavets biomangfold og rolle er lite kjent. Etter hvert som menneskelig aktivitet beveger seg lenger ut og dypere ned i havet, er det et stort behov for økt kunnskap. Fantommaneten er eksempel på en av dyphavets mange gåter. Fordi den er observert så sjeldent er det ikke gjort mye forskning på denne arten, og Stygiomedusa gigantea har derfor aldri blitt vurdert for IUCNs rødliste. Men som du sikkert allerede vet, – selv ikke Fantomet er udødelig …

Dagens luke er skrevet av gjesteforfatter Tone Falkenhaug. Tone er utdannet zooplanktolog fra Universitetet i Bergen, og Universitetet i Tromsø. Hun jobber som forsker ved Havforskningsinstituttet, og har kontorplass rett i fjæra ved Flødevigen forskningsstasjon på Hisøya utenfor Arendal. Tone forsker på dyreplankton: – det vil si stort sett alle havets dyregrupper som driver med havstrømmene. I tillegg har hun ansvar for validering av manetobservasjoner i folkeforskningsportalen «Dugnadforhavet.no»

Referanser: Browne, E. T. 1910. Coelenterata V. Medusae. National Antarctic Expedition, 1901-1904. Natural History 5: 1-62