Man skal ikke ha lange dykket i før man møter dem. De skallkledde «havinnsektene», som ofte reiser seg på bakbeina og veiver truende med klørne. Kanskje må man lete litt, men under en stor stein, eller inn i sprekken i fjellet finner du den. Som du gjorde på forrige dykk også.
Hummeren i Indre Oslofjord er sjelden stor. De man møter er stort sett hanner under minstemålet, og av og til store hunnhummer, som har vært strategiske nok til å bære rogn år etter år under den perioden hummerfisket varer. Får de være i fred kan de leve lenge – det finnes eksemplarer som er blitt over 70 år, og trolig kan de bli enda eldre. Og mens vi, sånn ved middagshøyden, både skrumper inn fysisk og reproduksjonsmessig, vokser hummeren hele livet, og øker sin forplantningsevne tilsvarende. Det er dette, kort oppsummert, som er utgangspunkt for overskriften.
Hummeren er en dekapode, som egentlig betyr at den er et tifotet skalldyr. Den har flere og til dels hemmelighetsfulle livsfaser: De første par ukene etter klekking er den en svært liten larve som driver med strømmen (planktonsk). Hvor langt den kan drive er det ingen som vet. Etter litt tid drivende rundt søker larven sjøbunnen der den finner et passende skjul. I full forvissning om at den er sårbar og et lett bytte for andre, gjemmer seg så fullstendig at vi i liten grad kjenner til hvordan den lever de første par årene. Så plutselig er den der – fortsatt liten, men godt pansret og hissig. Småen truer gjerne dykkere med små, men skarpe klør. Selvsikkerheten kan virke omvendt proposjonal med størrelsen – som en fjordens Jack Russell terrier.
Godt pansret som den er, har den også få fiender. Hummeren er i hovedsak sårbar ovenfor predatorer kun når skallet har blitt for trangt, og den på fascinerende vis trer seg ut av sitt gamle og venter på at et nytt skall skal vokse fram. Bortsett fra denne perioden er hummerens største fienden dens egen apetitt på åtet i hummerteinene. Hummerfisket langs kysten er massivt, og mange steder må man gå sikksakk mellom blåsene i fjorden under hummerfisket.
Fisker man tett nok, kan man potensielt fiske opp alle hummerne i et område under en hummersesong. Men heldigvis finnes det regler. Hummerfiskere som følger regelverket, må sette ut igjen alle hummer med rogn, uansett størrelse, og alle hummer under en kvart meter. Dette gjør at deler av populasjonene sikres. Men om dette er godt nok – tja… Konsekvensen blir at noen store hunner og små hummer av begge kjønn skal bære populasjonene videre.
Så der tusler de rundt, noen store hunner og en gjeng småhummer. De små kan rekke å reprodusere seg et par ganger før de ender opp som kokt festmat, men vissheten om å ha satt til verden mange og kraftige etterkommere, er neppe noe de kan trøste seg med mens de kjenner at vannet i gryta blir varmere. De små hummerne under minstemålet produserer kun 5-10 tusen egg, mens en hummer på 35 cm får om lag 50 tusen. Og mens larvene fra småhummerens egg blir små, er de fra den større hummeren mer storvokste, og har bedre sjanse for å overleve den første vanskelige tiden.
Hummerens seksuelle liv er innfløkt, og unnfangelse kan skje både med og uten skall. Jeg skal ikke trette leserne med avkledde hunnhummer (rett etter skallskiftet) som blir spist opp av hanner som ikke helt er i humør til å føre sine gener videre, for her er poenget mer hva som skjer ved formering med skallet på.
Hva skjer i en fjord der alle de store hannene er fisket opp, og noen store hunner går rundt å ser seg om etter en potensiell barnefar?
Hun må selvfølgelig ta det hun får. Men de små hannhummerne har små spermpakker, og hunnhummeren, som er bevisst sin kapasitet på eggproduksjon, må ut på nye runder, helt til hun har hatt seg med tilstrekkelig mange små hanner til at alle egg kan befruktes. Altså er det en seksuell løssluppenhet blant modne hunnhummere, som utrolig nok er menneskeskapt.
Marinreparatørene, miljøgruppa jeg er medlem av, har med mandat fra Nesodden kommune, arbeidet med en hummerfredningssone utenfor Nesoddtangen. Forslaget er inne til behandling i Fiskeridirektoratet, men vil etter all sannsynlighet bli vedtatt før hummersesongen 2017. Tidligere erfaringer med hummerfredningssoner har overgått forventningene, og viser at hummerbestanden øker kraftig i antall og størrelse, om bestanden får være i fred for beskatning. Området utenfor Nesoddtangen er over 2 km² stort og har gode strømforhold, og vi håper og tror at dette vil styrke hummerbestanden i indre fjord forøvrig; både gjennom larvespredning og via naturlig utvandring.
I tillegg vil den naturligvis styrke hummerens seksualmoral…
Utkast til Nesoddtangen hummerfredningsområde, som ligger inne til godkjenning hos Fiskeridirektoratet. Grense mot vest blir trolig justert noe:
Denne artikkelen bygger i stor grad på et NRK-intervju med Tonje Knutsen Sørdalen, forsker ved Havforskningsintituttet i Flødevigen, som er i ferd med å avslutte sin doktorgrad på hunnhummerens partnervalg. (ved eventuelle faktafeil, skyldes det undertegnede) Se intervjuet her: https://youtu.be/bmfyv6aniUc
Marinbiologene.no har tidligere skrevet om hummer. Les mer her: http://marinbiologene.no/luke-12-udodelig/
Dette innlegget er skrevet av Lars Dalen, leder for Marinreparatørene.
Han er fritidsdykker og tidligere sivilarkitekt med sans for rehabilitering. Han har nå tatt seg vann over hodet ved sitt ønske om å være med på en av de største prosjektene man kan tenke seg: Rehabilitering av Indre Oslofjord.
«Livet i Oslofjorden» er et samarbeid mellom Marinreparatørene og Marinbiologene.no. Hver fredag framover publiserer vi bilder tatt av undervannsfotograf Rune Edvin Haldorsen. Sammen ønsker vi deg en god, marin helg!
